Passo di Lagastrello and Passo di Cerreto

Det er synd på Hustruen. For mens jeg er Her må hun være Der. Og Der, det er i Tromsø. Men det er synd på meg også, som må være her alene. Som trøst har jeg Bamsefar. Her er et råd til alle kvinner som er redd deres mann vil dra avgårde med en ung blondine (ikke hode, ikke penger, masse kropp): Kjøp en BMW R1150GS til mannen din og si at han får den i gave på to betingelser: At han kjører masse og blir en flink sjåfør, og at du får sitte på rundt om i hele Toscana. Jeg garanterer at det fungerer!
Jeg har akkurat gjennomføt 80.000 service på Bamsefar. Alt ok. De første syv (fra 10.000 og oppover) har jeg fått BMW til å gjøre. Men nå er jeg klar til å gjøre det selv. Ikke så vanskelig, og jeg tror nok at jeg fokuserer på detaljer på en måte man ikke kan forvente at en forhandler tar seg tid til. Nå går den bedre og jevnere enn den noen sinne har gjort!
Som alle andre dager det er tur på gang starter jeg med en skikkelig frokost: Et stykke panettone og en cappuccino. Lesestoffet er en oversikt over spesielle spisesteder i Toscana, og det beste kartet som finnes over Toscana.

Planen i dag er å kjøre over to pass i Appenninene, helt nord i Toscana. Passene Lagastrello og Cerreto går begge fra Toscana over til Emilia-Romagna. Du finner kart over hele dagen med alle bildene her.

Når det er vinter, da kjører jeg vanligvis i fjellene alene. Hun, Kapteinen ombord, er lite entusiastisk for sne i sin alminnelighet, og når vi kjører sykkel i særdeleshet. Så det blir lite kjøring i fjellene nå om vinteren. Men jeg kan da ikke tilbringe en hel vinter i lavlandet, kan jeg?

Selv om værvarslet var bra så var det tåke da jeg kom opp til ca 1.000 moh, og på 1.200 moh var den tykk som grøt. Det er 9. desember, og første gangen jeg skal bruke de oppvarmede holkene mine: De fungerer ikke. Sukk - mer arbeid.

Det er en typisk italiensk bar / trattoria der oppe på passet. Klokken halv elleve er det naturligvis ingen andre der enn meg, og de arbeidet med å gjøre klar til lunchen i ett-tiden. Jeg sitter med syggen mot en radiator og varmer meg en stund.

Jeg spør om det er noen stilige ting å se i nærheten. De sier at rett bortenfor er det en bro over et dypt juv og at utsikten derfra er fantastisk.
Det kan godt tenkes, men som det er lett å se av bildet så var det ikke så mye å se. Forresten: Noen sekunder efter at bildet var tatt, og jeg var halvveis over på andre siden, kom det en bil ut av tken uten lys. Svingene, jeg gjorde nesten i buksene av skrekk!

Jeg fortsetter sakte over passet, og ned på nordsiden. Det er svært glatt og tidvis sørpete. hmmm - kanskje midten av desember ikke er den idéelle tiden å besøke steder på over 1.000 moh.
Men temperaturen stiger på vei nedover og da stiger også farten. Plutselig får jeg øye på denne flotte broen. Den heter Ponte Lugagnano og er strålende! Desverre hadde jeg ingen til å stå modell oppe på broen og erfor er det ikke lett å se hvor stor den er! Det er forresten et B&B i huset ved broen så dette er sikkert et perfekt sted for en liten helgetur.

Rett efter at jeg hadde dratt fra broen kom jeg unna tåken og solen kom frem. Det er en kald morgen så når solen titter frem demper det av kalde jorder. Kanskje den aller største forskjellen mellom (Nord) Norge og Toscana er at selv i desember s varmer solen skikkelig.
Når jeg sitter her ved siden av sykkelen, da hadde det passet perfekt med en sigarillo. En Café Cremé. Sitte der med solen i ansiktet og ryggen mot sykkelen, og røyke en sigar. Det hadde vært tingen.
Men det går ikke. Erfaring tilsier at jeg kan ikke røyke litt. Enten null eller 20 om dagen. Sukk. Det er ikke mange ute på en søndags morgen i desmeber så jeg sitter og nyter og nyter stillheten. Av og til passerer en bil, men ellers er det stille. Herlig. Ville ha vært enda bedre med en sigar.

Jeg fortsetter nedover dalen en stund til jeg finner en vei som går over åsen og ned i neste dal. Den dalen skal jeg følge tilbake over Appenninene ved Passo di Cerreto.

Nå viser det seg at det ikke bare er en ås mellom meg og neste store dal, men flere. Mellom to åser finner jeg den lille landsbyen Mercato in Scurano (det er her). Der stopper jeg ved Utopia Ostery Pub (meget uitaliensk navn!) og bygningen er ny. Jeg foretrekker jo de gamle stedene, men maten er meget bra så da får det passere.
Jeg spiser papardelle con funghi porcini og litt salat. Derefter bittelittegrann pecorino med mørk honning fra kastanjeskog. Skikkelig slankekost som passer bra på en kald dag som denne. Med et yderst lite glass vin, en flaske vann og kaffe kom det hele på 17 euro. litt i overkant synes jeg.

Det er en underlig blanding av vår og vinter; Trærne står det bare uten blader mens gresset spirer grønt på jordene. Jeg er jo vant til at trær uten blader hører sammen med tele og rim. Det er forresten sikkert rim her om natten - vi er på 800 moh her.
Jeg finner en meget oversiktlig hårnålsving. Her er det mulig å trene på svingkjøring uten fare for å møten noen. Jeg kjører frem og tilbake noen ganger s fort som jeg tør. Temperaturen er bare ti grader og en low-side ville ikke være bra.

Jeg fortsetter oppover mot passet. Kartet viser en liten vei som går litt høyere opp i dalsiden, og det er jo uimotståelig.
Men her på nordsiden av Appenninene er det mye kjøligere enn på sørsiden (på Toscana-siden må jeg få minne om) og da jeg kommer opp i 1.000 moh kommer sneen krypene ut av skogen og legger seg i veikanten. På 1.100 meter ligger den på veien også. Og her hvor det ikke er trafikk ligger den godt.
Jeg kjører i andre gir (alt for mye moment til kjøre i første - bakhjulet slipper taket hele tiden) men slikt blir man sliten av. Skyggene begynner å bli lange, og jeg stopper for å ta bildet du ser og ikke røyke en sigatillo mens jeg hviler meg litt. Da ringer telefonen. Det er Sjefen; samtalen går slik:
- Hvor er du?
- På vei opp mot et pass i Appenninene nord for La Spezia.
- Hvordan vet du at det ikke er sne oppe på passet?
- eh, sne? Kjære deg Lillegull - klart det ikke er sne der oppe. Passet er jo bare 1.261 meter over havet.
- Men du er vel hjemme før det blir mørkt? Du vet jeg liker ikke at du kjører i mørket.
- eh, klart det. Slapp av.
På tide å dra videre, tror jeg.

Jeg nærmer meg passet og når solen går ned må jeg bare ta bilde av sykkelen med Appenninene i bakgrunnen. Det der hvite man ser på toppene er nok hvitveis, tror nå jeg.

Vi er nødt til å ha med ett pornobilde: Naken sykkel poserer for fotografen mens solens siste stråler leker over pirrende detaljer. OK, videre.....

Akkurat i det jeg passerer over passet ser jeg ned i Toscana, og solen som går ned i havet. Det er nettopp derfor man bor i Toscana!


Profilen viser (fra venstre) nedstigningen fra Montemagno, de 80 km nordover til la Spezia, klatringen opp til Passo de Lagastrello, ned p baksiden og over åsene. Klatringen oppover åssiden med sneen, ned i dalen og over passet.

En find dag med 380 km på telleren.