Passo di Pradarena

Dagens kart er her. I tillegg til selve kartet er det alle bildene plassert der de er tatt. Husk at teksten til et bilde (eller en film) alltid er nedenfor bildet.
De fleste dager går samtalen slik:
Hun: Vi drar til stranden efter lunch
Jeg: eh, OK?
Hun: Fint!
Jeg vet ikke hvor lenge du har vært gift, men mitt rom for å manøvrere her er ikke så stort. Men i dag går det slik:
Hun: Edel og jeg drar på stranden efter lunch. Kanskje du har lyst å kjøre deg en tur på Bamsefar
Meg: Eh, OK?
Hun: Fint!
Så selv om det er like liten plass til å manøvrere som vanlig ser det altså ut som om kortene har blitt delt ut litt anderledes i dag. Det er 32 i skyggen, men det plager ikke meg. Jeg har sommerjakk og sommerbukse (fullt ut CE godkjent, men likevel meget, meget luftig). An annen ting som plager meg ganske mye er resultatene av min orgie i sjømat forleden. Men det er ingenting som ikke 40 mg med piroxicam-beta-ciclodestrin ikke kan gjøre noe med.

Filmen viser første delen av turen, fra San Giuliano Terme og opp til tunellen. Det er noen fine svinger der, og med 100Nm dreiemoment kan man raskt of effektivt kvitte seg med biler som sinker. Jeg gjetter på at Bamsefar, med full tank og meg god og mett, veier over 350 kg. Så det er ingen risiko for å dra på bakhjulet i andre gir selv med full åpning. Men det går da raskt nok for meg.Jeg passerer Lucca med sine herlige bymur. Har du ikke spist lunch på muren i Lucca, og så duppet under ett av de store trærne, ja da har du noe å glede deg til.
Nord for Lucca begynner dalen Garfagnana, og der finner vi den lille landsbyen Anchiano. Som man ser av skiltet er den vennskapsby med et sted som heter Alesund i Kongeriket Norge. Årsaken er at de har en klippfiskfestival hvert år og hva er da mer naturlig enn å være vennskapsby med Ålesund? Hovedgaten (la oss si, hovedveien) heter til og med Viale Norvegia.
Plutselig får jeg øye på et skilt på huset der jeg står. Så om du lurer på hvor høyt over havet landsbyen ligger, ser det ut som om vi kan slå fast at det er omlag 84,50 meter. Circa. Godt å vite.Men hvor er jeg på vei? Vel, skal du fra Toscana og ut i verden, da må du nesten alltid passere fjellkjeden Appenninene. Noen topper er omgal 2.000 meter, men i sin alminnelighet er fjellkjeden ca 1.000 meter høy. Og passene er derfor fra 7-800 til 1.500 meter. Noen av dem har vært i bruk siden Romertiden. Og jeg er på vei for å se nøye på ett pass hvor det har vært kjørbar vei i (mer enn) 2.000 år. Spørsmålet er: Kan man se det? Når man står på passet, er det spor (for å si det slik) av 2.000 år med transport? Det er omlag 50 pass hvor det er praktisk å krysse Appenninene, og dagens pass er Passo di Pradarena. Passet ligger inne i nasjonalparken "Parco Nazionale Appennino Tosco-Emiliano". Jeg er på omlag 1.000 når jeg møter skiltet. Jeg tror jeg er på vei opp mot passet, men burde nesten være oppe - men fjellene tårner opp rundt meg. Kanskje på tide å ikke bare se på utsikten men også på kartet?Inne i nasjonalparken kommer jeg til Ministero Agricultura e Forestale sitt besøksenter del'Orecchiella. Sjekk forresten de stilige sideveskene; de er laget til meg av Vern. Jeg sier det slik fordi han lager bare på bestilling. Du får akkurat så mange millimeter bredde og lengde som du vil ha. Og lokk akkurat som du vil ha, og så videre. Flotte!
Uansett, på besøkssenteret kan man spise skikkelig godt; noen som har vært på besøkssenteret på Saltfjellet og betalt 200 kroner for litt kokt laks? Get my point? Valnøttkake og en skikkelig vellaget espresso.
Det er overskyet men likevel 25 grader her på 1000 meter. Jeg sitter utenfor og betrakter bamsefar. Nevnte jeg veskene? Ellers ser jeg på en vellaget espresso, en vellaget kake, og tenker på hvordan en vellaget sigar hadde løftet det hele enda noen hakk. Men dengang ei.
Efter å ha sett på kartet forstår jeg at jeg har svingt inn i feil dal; veien her går i en bue opp mot fjellet, og så ned igjen. Men derefter kan jeg kjøre opp til Passo di Pradarena.
Jeg kommer til kilden Fontanone. Masse vann. Plaketten sier noe slikt som (fritt oversatt fra italiensk):

Husk
gjeterne fra Soraggio
som passerte her i årevis
med sine dyr
på vanskelig stier
på vei ned til lavlandet
fra sommerens beite i fjellet.
Solen kommer opp igjen.

Selv om jeg elsker havet så føler jeg likevel en veldig sterk dragning mot fjellet. Så det er noe eget for meg å kjøre rundt her i fjellheimen på egen hånd. Jeg stopper og ser på små ting. På utsikten, på snekledte topper, og på Mariafigurer hugget inn i et stort eiketre. Det er for lite lys og eftersom jeg ikke har stativet med meg blir ikke bildet helt skarpt. Men neste gang, da blir det bra. Jeg nærmer meg landsbyen Sillano (grunnlagt 102 f.Kr). Den ble etablert for å beskytte veien opp til Passo di Pradarena.


Men før jeg kommer kommer jeg ned til en trang dal med en demning i bunnen. Veien går over demningen. Alt er vel, men det er en hårreisende trang tunnell i andre enden av dammen. Sjekk ut filmen for å se hva man kan få hjertestans av!Fra Sillano er det opp, opp, opp og plutselig er jeg på passet. Det er 1.572 moh og luften er frisk og deilig. Jeg vandrer litt omkring men kan ikke se noen rester efter en Romersk vei. Ikke engang et skilt - rart! Jeg leser all informasjonen jeg finner, og det meste handler om at vi er inne i nasjonalparken. Sukk
Men også her oppe på passet er det en "veikro". Jeg drikker kaffe (her også), og det ville trolig ikke falle damen inn å spørre "enkel eller dobbel" når jeg spør om en kaffe. Den er veldig bra.
Jeg spør Mr. Zumo om raskest veien hjem. Raskest i betydningen "kortest strekning". Den godeste Mr. Zumo sier jeg skal kjøre over passet, ta en vei tilbake til Toscana som kommer ned i nærheten av Passo di Radici, og derfra veien ned i Garfagnana hjem.

På andre siden av passet er det fire hårnålsvinger. Mellom dem er det lange rette strekk. Eftersom fartsgrensen er 90, og jeg ikke vil bryte fartsgrensen, må vi anta at når jeg kommer til det røde feltet i 3. gir da kjører jeg omlag i 90 km/t. Sånn circa.Rett efter de flotte svingene sier Mr. Zumo at jeg skal ta av. Det første som møter meg er skiltet om at det kan være litt bratt her. Og ikke fast dekke. hmmm. Jeg er ikke så glad i grus, særlig ikke fordi jeg har gatedekk på Bamsefar og grus er veldig tungt når dekkene ikke holder mål. Men hvem er jeg til å klage - er man på eventyr så er man på eventyr.15% stigning høes kanskje ikke så mye ut, men på en grusvei er det ganske heftig. Faktisk passer det bra med begge bena til å støtte sykkelen og godt gasspådrag for å komme seg frem. Og svetteperler på pannen når det går nedover. Men hvor lenge var man på tur? Jeg er syv kilometer inne i skogen, har ikke møtt en sjel, og her er en bom. Klikk på kartet til venstre for å se hvordan min lille blindvei ser ut fra GPS'en, og hvor friskt Mr. Zumo sier veien går videre. Lurer på om det er noen måte å gi tilbakemelding til Garmin. Det er jo litt irriterende å bli sittende fast her. Dersom jeg hadde røkt ville stillheten her i nasjonalparken ha vært en perfekt ramme rundt en liten stund i harmoni med seg selv. Men som ikke-røyker er jeg jo i kontinuerlig ubalanse med meg selv.

Men nå vil jeg hjem.


Jeg suser tilbake (i den grad man kan suse på 15% grusveier), og kommer endelig tilbake til det faste dekket. Der ber jeg Mr. Zumo finne den raskeste veien hjem (i tid), og vi suser av gårde. Vi kjører over Appenninene ved Passo di Radici. Jeg vil virkelig hjem nå. Filmen viser noe av turen nedover. Det eneste av interesse er at ved 0:13 kan man tydelig se at sykkelen "wobbler" som et resultat av at jeg er for rask med klutsjen (clutchen!) samtidig med at jeg er veldig hard på frembremsen. Det er ikke bare Espen med min Ducati 1098S som trenger "slip clutch". Det gjør vi GS-kjørere også.

Dersom ting virker som jeg tror kan du sjekke ut hele turen i Google Earth med å laste ned min KMZ fil her. Uansett er kartet med alle bildene her. Tilsammen 314 km på en herlig eftermiddag.