Firenze

Hvorvidt Beijing kommer til å bli The Place to Be i det 21. århundre gjenstår å se. Men New York var det i det 20. århundre og London i det 19. I det 15. og 16. århundre var det i vår del av verden bare ett sted å være: I Firenze. I tilfelle noen ikke skulle ha detaljene klart for seg så er dette den korteste beskrivelsen som tenkes kan:

Grunnlagt av en relativt berømt romersk general ved navn Julius Cæsar i år 59 f.Kr. Firenze var en landsby i om lag 700 år før den begynte å vokse for alvor. Rundt år 1.000 tok det virkelig av, og Firenze har siden den gang vært den viktigste byen i Toscana. Mest kjent for å ha vært arnested for Rennesansen (som er norsk uttale av et engelsk ord lånt fra fransk lånt fra det italienske ordet for ”gjenfødelse”). Det som skjedde var at Middelalderens mørke og knugende normer og verdisett ble feid av banen av et mer humanistisk verdensbilde basert på antikkens vitenskap og kunst (derfor gjenfødelse). Essensen er denne: Verdens rikeste familie (med tjente penger, ikke konger etc.) fant ut at kunst og arkitektur var kule greier å bruke penger på. Slikt gir en viss oppblomstring. Resultatet av denne pengebruken er det vi skal forsøke å se på fra setet på Bamsefar. Og slik er det med den saken.

Mesteparten av sentrum av Firenze er ZTL (Zona a Traffico Limitato – et begrep alle Italienere kjenner) som betyr at det forbudt å ferdes der med bil. Den enkleste (men ikke beste!) måten å reise til Firenze på er derfor å ta toget.

Hovedjernbanestasjonen Santa Maria Novella ligger så midt i sentrum som det er mulig å komme. Fra Pisa bruker toget 50 minutter og går minst én gang i timen. Selv om Firenze har en halv million innbyggere (som Oslo) er det gamle sentrum med alle severdighetene i gangavstand. Så, om du skal besøke Firenze bør du ta toget.

Med mindre, naturligvis, du kjører sykkel. Det er andre regler for oss MC-kjørere! Her i Italia er ikke verden sort-hvitt som i Norge; det er ikke slik at enten er det lov, eller så er det absolutt, ubrytelig forbudt. Her erkjenner alle at sort og hvitt er unntakene – verden er faktisk full av farver og nyanser. Slik også med trafikkreglene.
ZTL er åpenbart til for å følges, og det er ikke meningen at digre utlendinger på enda større motorsykler (jeg veier bare 110 kg mens Bamsefar nok veier 250 – jeg er lillegutt når vi er på tur) skal suse rundt i ZTL. Men helt forbudt er det jo heller ikke.
Dagens utfordring er derfor slik: er det mulig å få med seg de viktigste tingene i Firenze uten å gå av sykkelen? Eller i det minste ikke gå lenger fra sykkelen enn at man har øyekontakt med den.

Det som tilsvarer NAF her i Italia har noe som tilsvarer "NAF boken". Så mens Norge og Italia er like store (fysisk sett) er den italienske versjonen av "NAF boken" hele 21 bind. Det er tydeligvis mer å se. Uansett, når man planlegger en tur til Firenze da er det bare ett sted å starte: I bind 3 av "NAF boken". Lese gjør man mens man spier frokost: Panettone, en cappuccino, og et glass vann fra kilden.

Kartet for dagen med alle bildene er her.

Det første man man gjøre i Firenze er å se på bymuren. Det er ikke så mye igjen om i Pisa eller Lucca, men det som er igjen er desto større. På bildet over er bilen nede i høyre hjørne en god målestokk. P bildet til venstre er det Bamsefar som er det man skal sammenligne med. Ser du ikke Bamsefar? Vel, da må du klikke på bilde og se nøye efter. Tårnet i bymuren er (også) enormt.

Over århundrene er stadig mer av bymuren revet for å gi plass til en stadig ekspansjon av byen. Det kan man jo forstå; gatene er trange nok som de er. Men som turist er det jo synd at en så flott bymur er borte. Vi får trøste oss med restene.

Første stopp inne i byen, et obligatorisk stopp, er Palazzo Pitti. Det er så digert at selv med linsen på 18mm greier jeg bare å få med meg 1/3 av fasaden. Enormt digert! Det er bygget som privatbolig til ett par med to barn.

Som du sikkert vet er det ikke langt fra Palazzo Pitti til sentrum av Firenze. Man må bare passere over Ponte Vecchio. Vi vanlig dødelige går til fots over broen. Men du super-rike, så som Medici hertugen av Toscana, han får sin arkitekt Vasari til å bygge en korridor fra Palazzo Pitti gjennom hele byen. Det er den man ser passere over Ponte Vecchio.
Noen få ord om Ponte Vecchio: Den første broen på dette stedet var Romersk. Den broen vi ser i dag er bygget i 1354 efter en flom. Jeg greide ikke å få sykkelen opp på selve broen for det sto tre politibiler der, og det blir litt mye selv for meg. Så du får nøye deg med dette bildet tatt hundre meter unna.

Fra Piazza Michelangelo kan man se ut over hele byen. Fra venstre ser vi Ponte Vecchio, tårnet på Palazzo di Signori, og il Duomo.
Mens du står og ser på utsikten bør du også legge merke til at det finnes en kopi av David (det er altså en statue :-) der på plassen. Årsaken til at du bør kikke på den er at du ikke kommer til å få se orginalen senere i dag.

Et besøk i Firenze er ikke komplett uten å ha vært ved Duomo. På mange måter er Firenze din Duomo. Med den største kuppelen bygget siden Romersk tid. Og kuppelen er bygget uten bruk av stilas; ta en titt på den neste gang og tenk over akkurat det! Kirken er forresten den fjerde største i verden; bygget på 14 og 1500 tallet.
Men altså: som bildet viser kan man besøke il Duomo i Firenze uten å forlate sykkelen (inn i kirken gidder man likevel ikke gå).

Så for å summere opp: På sykkel kan du trygt legge inn et besøk i Firenze. Med unntak av Davis får du sett alle de "store" tingene. Du kan være ekste turist i Firenze uten å gå av sykkelen.
Eller med andre ord: Det er greit å si "jada, vi skal ta en dag i Firenze" for du vet det ikke betyr å traske rundt.

Helt til slutt litt sykkel-porno: Naken sykkel poserer for fotografen med vinranker i Chanti i bakgrunnen.

Kartet er her.