Spania - del 3

(kartet er her)

Dette er vår første dag i Spania, og vi starter med å jakte på en (italiensk) frokost. Ikke så lett som vi hadde trodd - hvorfor vi hadde trodde det skulle være lett å få italiensk frokost i Spania, det vet jeg ikke riktig.

Første problem er språket. Vi forstår ikke annet enn si og no. Men det ser ut til at når vi snakker sakte og tydelig, og bruker infinitiv, da forstår de oss. Så café con latte går til slutt inn. Selv om melken i hele Spania viser seg å være langtidsmelk (UHT). Men dolce, det fungerer ikke. Og utvalget av ting som faller i smak hos oss ser ikke ut til å være så stort.
Men til slutt sitter vi da der, i den store baren med utsikt til havet, og ser på folk. Og vi ser på turister som nyter å ha ferie.

Igjen er det uvant at det røykes inne. Eftersom jeg desverre ikke skal røyke så er det på tide med en tur rundt om i byen.Cadaques er en kunstnerkoloni, med Salvador Dali' som den mest kjente. En liten by som ligger der og omkranser bukten, hvit og fin. Byen bærer preg av å være et reisemål for mange, og nå som det er vinter er mye stengt. Regner med at i sesongen er det er yrende liv her, med alle mulig typer butikker som har alt man kan trenge. Men nå om vinteren er det stille
Vi ser hvor Dali' sto i skyggen i 1919 og malte. Det er satt opp slike tavler en rekke steder rundt om i byen slik at man kan se hvor han hentet inspirasjon. Før han begynte med surrealismen, naturligvis. Vi slentrer omkring; vi kjørte over 700 km i går og føler for litt mosjon. Men vi er snart tilbake bar for mer kaffe. Vi er enkle slik.

Men vi saler da til slutt opp, og drar avgårde. Det er 18 i skyggen og solen skinner. Vi kjører nordover langs kysten et stykke.

Det tar ikke lang tid før vi får vårt første møte med spansk trafikkultur. Vi blir veldig overrasket. Den er nemlig mye, mye bedre enn den italienske. Ikke bare er veiene mye bedre, men det er som å være i Norge. Det er litt flaut å innrømme at jeg hadde trodd at den spanske trafikken skulle være mye værre enn den Italienske, men det trodde jeg altså.
Vi blir snart lei av kysten, og svinger innover landet. I boken The most beautiful villages of Spain er byen Besalu' behørig omtalt. Den ligger fint innen rekkevidde og rett vest for oss, så vi sikter på den. Der vi parkerer rett utenfor sentrum av gamlebyen. Jeg har for mye klær på meg.
Det er ikke nødvendig å besøke en trattoria for å spise godt. Vi finner en brødbutikk hvor vi kjøper, vel, brød og en lokal mandelkake, derefter en alimentari hvor vi finner ost og vann, og til slutt sn slakter som byr på jamon. Jamon uttales nesten som det engelske ordet ham, og betyr det samme. Man ser det overalt; i Spania er man stolt av sine skinker!
Solen skinner, vi sitter på torget i Besalu', og vi har det fint. Og vi er veldig glade vi ikke er med en i gruppe hvor guiden har en rød plast-blomst på en pinne. Vi snakker om hvor herlig vi har det, og hvor lykkelig vi er for at vi har det som vi har det. Det er nesten så man kan bli bekymret og lure på hvor lenge det kan vare.Når man har spist lunch på piazzaen i sentrum ab Besalu', da er min anbefaling at man går på Ban Manolo for sin kaffe. Det er den beste i Spania så langt!Efter lunch er det hverken sigar eller dupp, men tilbake på sykkelen. Vi fortsetter vestover. Det tar ikke lang tid før vi oppdager at i Spania, der har de fjell. Faktisk, de har ganske mye fjell. Overalt. Plutselig får vi øye på Pyrinéene. Samtalen går slik:
- Se der, min kjære, der ser vi Pyrinéene.
- Jeg ser sne.
- Sikkert, det er jo fjell. Men vi skal jo ikke gå på ski, vi skal holde oss på veien og besøke landsbyen Sos del Rey Catalico.
- Hørte du ikke hva jeg sa?
- Sorry?
- Jeg sa: Jeg ser sne. Det betyr at vi skal svinge sørover. Hører du dårlig?

Av grunner jeg ikke skal dvele ved nå så bli det akkurat slik. I neste veikryss svingte vi sørover, og fortsatte sørover et par timer. Se på kartet ovenfor for å se effekten av å se litt sne i horisonten. Vi kjørte i trange daler, og passerte over pass. En herlig eftermiddag. For meg er det ikke viktit å besøke Sos del Rey Catolico så jeg kjører like gjerne sørover som vestover. Bare jeg får kjøre er jeg fornøyd!

Når man kjører i Spania, langt borte fra Costa Brava og Costa del Sol, i tillegg til at trafikken ikke er suicidal som i Italia, er det tre ting man legger merke til.
Det første er at det nesten ikke er trafikk. Vi kjørte flere tusen kilometer i Spania, og det er slående hvor lite trafikkerte veiene er.
Det andre er at veistandarden er svært, svært bra. Dekket er bra, veiene er brede, og skiltingen er slik man ikke engang kan drømme om i Italia.
Det tredje, er at på alle veiarbeidene, og dem er det mange av, der står det "Finansieres av EU". Det er vanskelig å fatte hvor mange euro som er pumpet inn i Spania på dennen måten. Men vi så flere høyhastighetsbaner for tog under bygging, hundrevis av veianlegg, broer, og tilsvarende.
Efter å ha kjørt tilstrekkelig sørover til at Hun føler seg trygg, fortsetter vi vestover. Når det nermer seg sen eftermiddag og solen begynner å gå ned, da nærmer vi oss byen Lleida (wiki her). Lang historie med en betydelig plassering i det Romerske imperiet!
Vi spør vår GPS, Mr Zumo, om hjelp og han har noen forslag. Hans første er en femstjerners greie som ikke er noe for oss. Vi kjører ned hovedgaten mens vi forsøker å forstå hva Zumo forteller oss. Noen drag opp og ned hovedgaten før vi forstår at man mener det er et hotell på jernbanestasjonen. Og det er riktig; Hustruen går inn og finner ut at det er ledig rom. Men både stedet og hotellet er ultra-kjedelig. Vi kjører opp hovedgaten igjen på jakt efter noe annet. Det vi ikke vet er at vi blir nøye iakttatt av noen vi senere feilaktig skulle tro var spanioler!

Vi kjører ned hovedgaten igjen, og finner tre andre hoteller (to helt uinteressant og ett stengt), så vi returnerer til jernbanestasjonen. Hustruen går inn for å be om rommet.

Og da skjer det.

- Hello, do you have any problem?
Det står en ganske stor mann ved siden av sykkelen, og ser undersøkende på meg.
- No, svarer jeg ganske avvisende.
- We have seen you ride your bike here several times now. You sure you don't have a problem?
Jeg svarer ikke. Jeg sitter på sykkelen, og om den fyren her gir meg et lite puff vil vi gå overende med et brak og det er lite eller ingenting jeg kan gjøre. Det har blitt mørkt, og vi er utenfor jernbanestasjonen i en eller annen by i Spania.
- We also have a GS!
- What model?
- We had an R1100GS, but now, unfortunately, we have a VStorm. We are bikers! Can we help?
Kan man tenke seg at noen skal bløffe og innrømme noe så flaut som å ha en VStorm når man egentlig skal ha en GS? Denne mannen må være hel ved!

Nå ser jeg at ved siden av ham står det faktisk en dame.
- This hotel is no good. Come and stay in our house instead!

Men det er for sent; Hustruen har allerede reservert rommet. Så isteden for å overnatte inviteres vi på middag. Vi snakker litt, og det blir klart at her i Spania spiser de ingen stor middag om kvelden, men litt stekt brød, olje, kanskje et stekt egg. Jeg drar litt på det, og sier at vi spiste en liten lunch så vi burde kanskje heller finne oss en større middag her i byen. Og kanskje blir det litt meget å ha oss på besøk efter å ha kjent oss i to minutter.
De står på sitt, og sier de skal lage en stor middag til oss. Det er det minste de kan gjøre for oss, vi som har kommet fra hvor vi nå har kommet fra til Lleida.
Vi aksepterer naturligvis!


Da Daniel kommer for å hente oss sier han at de bor langt ute på landet, det er mørkt og ingen andre hus i nærheten, men it is no problem. Så vi blir med ut på den spanske landsbygden sent om kvelden. Det skal vise seg å være turens beste trekk!

Vel hjemme hos være nye venner Claudia og Daniel får vi servert en diger middag med alt hjeret kan begjære. De fyrer i peisen, og når det er bare glør griller de pølser, lam og svin. Det er oliven, det stekte brødet, andre spesialiteter, kokte grønnsaker, and what not.

Det er helt feil at de er spanioler. De er fra Catalania. Bare så det er sagt!

De har en liten sønn, som akkurat denne kvelden er med besteforeldrene. Derfor gikk de seg en tur i byen, og fikk øye på det som åpenbart var ekte motorsyklister med en nedlesset GS som kjørte rundt i sentrumsgatene. Og hva gjør man når man ser en nedlesset GS, man tilbyr seg å hjelpe! Hva kan man si?
Vi forteller hvor vi skal, og vi studerer kartene. Det viser set at de er ekte MC-folk. Det vil si, å kjøre sykkel er deres store hobby. Så i morgen skal de på tur; spøsmålet er om vi vil være med? Vi minner om hvor nedlesset Bamsefar er, men at dersom de tar litt hensyn til vårt halve tonn med flyttelass vil vi elske å være med dem på tur.

Og slik slutter så denne dagen; vi kjører tilbake til det triste hotellet mens vi stråler av lykke. I morgen skal vi på tur med våre nye venner!

353 km.