Spania - del 1

Til tross for langt fremskreden alder er jeg ikke redd for lange turer sammen med Hustruen på Bamsefar. Så når Hun foreslår en liten tur som vinterferie til Motril i Andalucia (når Malaga) i Spania, da er jeg ikke sen om å henge meg på. Når hun så forteller at målet med reisen ikke bare er reisen selv, men også å besøke venner, ja da er jeg i hundre.
Bamsefar begynner å trekke på årene og har 115.000 km på telleren. Derfor må han masseres for å kunne bli med på en så lang tur. Han får nye oljer, noen nye pakninger og filtre, setet trekkes om og får mer polstring (strengt tatt mer av hensyn til sjåføren enn av hensyn til Bamsefar selv), det installeres lys både her og der, og så er han klar.
Å kjøre langt på motorsykkel er en hobby som krever en god del utstyr. Her i Italia har vi enda ikke funnet en skikkelig butikk med masse utstyr. Vi har en forhnadler av Honda i Lucca som vi bruker en del, men drømmen er å finne et sted som spesialiserer seg på utstyr. Som Louis. Problemet er at nermeste butikk liger i Villach (over 500 km herfra). De tilbyr (naturligvis) postordre, men pakken jeg bestilte kom aldri frem. Poste Italiane returnerte pakken uten engang å gi meg beskjed. Uansett, jeg stakk jo over til Villach og hentet tingene vi trengte. Så vi er også klare.

Hustruen bestemmer at eftersom Ferien starter fredag, da er torsdag et bra tidspunkt for avreise (hun er nå alltid så klok!). Vi har pakket hver vår sidekoffert, pluss den store topp-kofferten, pluss hver vår store bag som er festet til lokket på koffertene.
Da Bamsefar var nyfødt veide han 238 kg. Nå er han minst 250 (trolig nærmere 260). La oss anslå at vi har 20 kg bagasje hver, og at vi veier noe slikt som 200 kg tilsammen. Da er vi oppe i noe slikt som 500 kg. Tanken på hva som skjer dersom han kommer ut av balanse og "noen" skal forsøke å hindre ham i å velte, den tanken legger vi igjen hjemme. Om vi dveler ved den tanken, da blir det nemlig ikke noen tur!
Karine foreviger oss akkurat da vi drar avgårde. Legg merke til (det nye) samtaleanlegget. Innkøpt rett før turen; det er laget av Autocom og skulle vise seg å fungere helt utmerket (også på motorvei, som for oss betyr omlag 140 km/t). Flotte greier!

Planen er enkel: Sus til Spania, bruk to uker på å se Spania, og sus hjem. Vi er ganske gode på å suse avgårde (noen som husker den melodien?). Vi har ingen planer i Spania, bortsett fra å besøke Leena og Ivar noen dager utenfor Motril (som ligger i nærheten av Malaga).
En liten titt på Google Maps forteller at vi må regne med noe slikt som 2.500 km hver vei. Egentlig litt mer enn vi setter pris på, men når det ikke stopper Henne da skal det jammen ikke stoppe meg heller! Derfor planlegger jeg så mye som mulig. Mye mer enn jeg forteller Hennne. Og, skal det vise seg, Bamsefar greier brasene uten noen form for problemer (med ett unntak, men det har helt andre årsaker; mer om det senere). Alt fungerer om bord: Samtaleanlegget, Hennes oppvarmede vest (Hun trodde jeg var gal da jeg neglisjerte Hennes protester og bestilte den), de nye veskene, de store vanntette bag'ene, og så videre.

Vi drar avgårde, og planen for denne første dagen er å suse på Autostrada vestover til Genova. Derefter snirkle oss langs kysten frem til Ventimiglia (som ligger nesten på grensen til Frankrike). Men slik gikk det ikke.
Det hele starter bra. Vi spiser "lunch" på en "holdeplass" på Autostrada. Hun spiser suppe mens jeg har pasta (naturligvis!), og en salat hver. Salaten viser seg å koste seks euro! Ikke verdt det, for å si det mildt. Men, vi trøster oss med at når man er på tur da skal det liksom være litt "ekkelt" og litt slit. Så vi håndterer krisen.
Vi fortsetter, og efter å ha passert Genova svinger vi av ved Celle Ligure. Der følger vi via Aurelia videre vestover. Men når vi kommer til Savona begynner det å mørkne og det er på tide å få opp farten litt.

Vi sier til Mr. Zumo (som altså er vår GPS) at vi gjerne vil ha raskeste vei (i tid) til Ventimiglia. Det blir mislykket av to grunner. Det første er at vi blir møtt med det mest dustete skiltet jeg noen gang har satt. beklager at kvaliteten er dårlig, men det er tatt med blitz i fart: Biler kan kjøre i 80 men motorsykler bare i 60. Eller med andre ord: Veien slynger seg oppover og er trolig uimotståelig for andre motorsyklister enn oss (som med våre 500 kg føler oss litt "sid i stussen" for å si det slik).
Den andre årsaken til at det ikke blir vellykket er at Mr. Zumo mener det er raskere å svinge en tur inn i landet enn å følge kysten. Nå har han rett i at det går tregt på via Aurelia, som tråkler seg gjennom sentrum av enhver liten småby langs kysten. Men da vi kommer opp på 1000 moh og sneen kryper inn mot veien, da sier Hun at Mr. Zumo kan mene hva man vil, for her skal vi ned til sjøen igjen. Og slik blir det. Derfor ankommer vi til Finalborge efter at det har blitt mørkt. Ingen steder å overnatt der. Det ser ikke bra ut!

Nede i Finale Ligure finner vi endelig et lite hotell som tar i mot oss. Det heter Albergo Villa Gina (Via Brunenghi 6, 17024 Finale Ligure (SV). Tel. / Fax: 019691297, epost info@villagina.it). Rommet har en herlig gips-relieff over sengen; her skal kjerligheten dyrkes (i normativ og deskriptiv mening!). Vi parkerer i deres låste garasje. Det hele ser plutselig mye bedre ut.

Vi går ut i gatene for å lete efter middag. Vi finner Pizzeria da Tonino, via Bolla 7A, 17024 Finale Ligure (SV), Tel +39 0196816162. Det er en kombinert bar og pizzeria; det er varmt og godt. Veggene er fulle av avisoppslag som viser kokken; han er tydeligvis en personlighet. Selve baren er "inne" i huset mens alle bordene er "på gaten" inne i det som best kan karakteriseres som et "spikertelt". Men det fungerer utmerket.

Til maten leser vi om Spania. Vi fant faktisk en åpen bokhandel og kjøpte bøker både for nord- og sørspania.
God pizza; jeg hadde med Gorgonzola mens Hun tok med artisjokker. Men vi ble veldig skeptisk da vi fikk øye på oljen som ble satt på bordet da jeg ville ha en liten salat efterpå. Det er faktisk grunn til å bli sjokkert! En raffinert olje! Aldri har vi opplevet noe lignende i Toscana. Vet ikke hva de driver med i Liguria, men at noen kan finne på å tilby gjestene en raffinert olje, det er mer enn vi forstår.

Uansett - vi blir mette og fornøyde. Og da venter Amor på hotellrommet.

227 km.