Santa Maria del Giudice

Dagens kart her her.
Det er mange ting som skal planlegges nå før jul. Hva man skal drikke er én av dem. Så isteden for å bla litt i Nordlys mens jeg spiser frokost leser jeg om viner. Mer spenning og uforløst lengsel der.
Mens jeg sitter der og leser ser jeg at solen skinner, at det er blå himmel, at det er vindstille, at alt ligger til rette for en liten tur med Bamsefar. Men hvor?
Skal man forlate sine plikter for å kjøre sykkel, da må målet for turen ha en verdi i seg selv. Livet er for kort til å ikke ha et mål når man drar på tur.
Heldigvis har jeg en venn på Internett. Han skiver at hans besteforeldre kom fra et sted som heter Santa Maria del Giudice utenfor Lucca; vet jeg hvor det er?
Ikke bare vet jeg hvor det er, jeg skal også dra dit nå med en eneste gang!

Landsbyen består av to deler: Den nye og den gamle. jeg starter naturligvis i den gamle. Kirken er mer enn 1.000 år gammel, men det er skygge på fasaden når jeg kommer dit. Så jeg parkerer sykkelen og setter meg på kirketrappen og venter på sol. mens jeg venter funderer jeg på om det er mulig å ta én eneste sigar uten å sprekke. Fat chance, som de sier "Over there".

Det er stille i den gamle delen så efter en stund kjører jeg over i den nye. Der er den nye kirken; fullstendig restaurert og ombygget i 1499 står det. Det står fem stygge biler utenfor kirken så jeg greier ikke å få noe bra bilde derfra. Trøsten må bli damen som sykler langs kirkeveggen.

Et par timer har passert, og det er tid for litt lunch. På piazzaen midt i byen er det en stygg marmor-statue av den typen som ble satt opp i alle landsbyer i Italia i mellomkrigstiden. Alle viser engler som tar over Ånden til en soldat som dør.
Jeg går inn i landsbyens lille alimentari. Jeg er 202 cm og det blir litt kaos; det er ikke hver dag de får en kyklop inn i butikken.
De spør hvorfor jeg er her, og jeg forteller historien om en venn (dropper det med Internett) hvis besteforeldre dro til Amerika. Men jeg vet jo ikke min "venns" ekte navn så når de begynner å foreslå den ene efter den andre kan jeg bare beklage.
Til slutt foreslår de å hente Antonio - han er 92 år og husker alt. Om om det vil hjelpe her.
Til slutt roer det seg ned såpass at jeg kan be om en panino - pane integrale, per favore med litt prociutto e pecorino stagionata.
Så sitter jeg der da, i den varme formiddagssolen i slutten av desember, og spiser min panino, og funderer på hvor mange landsbyer som denne finnes det egentlig i Toscana?