Spania - del 5

Selv om en diger grappa på tom mage i går kveld gjorde at natten ikke forløp som jeg hadde planlagt, så er det likevel fantastisk å stå opp om morgene, i Morella, og se ut av vinduet. En fantastisk bymur, spanske fjell, og sol fra blå himmel. Alt er som det skal være. Klokken er bare åtte, og vi bestemmer oss for å ta en runde eller to i byen.
Over byen tårner en diger festning, men vi bestemmer oss for ikke å besøke den. Ikke så lett å forklare, men husk at vi bor i Italia. Det som vel er monumentenes hjemland. Vi føler for å se folk og hverdagsliv mer enn monumenter. På denne turen, i det minste. Det er mye å si om den saken, men slik har det blitt.
Nå er det ingen dårlig erstatning å vandre rundt i gatene i Morella. Men at det kommer mye turister hit i sesongen, det kan man se. Her og der ser vi skilt på tysk og fransk. Men nå ser det ikke ut til å være andre enn oss her. Det tar litt tid, men til slutt finner vi en liten bar.
Kaffen er ganske bra (men, naturligvis, det er ikke fersk melk) og selv om det ikke er noe dolce å få så sitter vi der i kroken og koster oss. Det er noe eget med disse morgenstundene på bar som vi har lært oss i Italia. Tiden før klokken ti er ikke min prime time, for å si det slik. Av to grunner. For det første er jeg fremdeles B-menneske, mens Hustruen er A. For det andre er jeg plaget av morgenstivhet. Det ordet har jeg fre revmatologisk avdeling, hvor en lege spurte meg om morgenstivheten plaget meg. Jeg syntes spørsmålet var litt rart, så jeg spurte "Stivhet - hvor?". Hun mente i leddene. Derfor kommer jeg alltid til å huske at når jeg våkner og er stiv, i leddene altså, da kan jeg bruke morgenstivhet med den største selvfølgelighet. Så som "Du Hustru, kan du hjelpe meg litt, jeg er litt sånn morgenstiv". Det er altså helt uproblematisk i vår familie!
Men, altså, det er fint å sitte stille på en bar i Morella og se på to spanske gubber. Men de drikker øl - klokken er bare litt over åtte. Og den ene tar en serviett, tørker seg om munnen, og slipper servietten likeglad ned på gulvet. Vi ser forbløffet på hverandre. Han som står i baren ser ikke ut til å bry seg.
Men vi ser noe annet. Som sagt så er det lov å røyke i barer i Spania. Det er så forunderlig, for alt annet er "på stell". For eksempel: tobakksautomatene er pålagt å kunne kontrolleres av en fjernkontroll slik at betjeningen kan kontrollere at det ikke selges tobakk til noen under 18 år. I Itaila er reglene strengere, og automatene har store oppslag om at det er forbudt å bruke dem dersom du er under 18 år. Hva tror du fungerer best?

Vi ser massevis av flotte utskårne dører. Det er tydelig at i Morella er det penger i omløp, og fokus på å vise frem byen fra sine beste side. Jeg har lett (det vil si jeg har Google't) men ikke funnet noe om alle de flotte dørene i Morella. Kanskje var det bare en tilfeldighet at mange av dem hadde motiv som lignet på hverandre. Store sirker og buer som vikler seg inn i hverandre.
Det er noe eget med stille byer som venter på innrykk av turister. Når man bor i Toscana så er man vant til akkurat den stemningen. De lokale tar seg til rette, det er plass på benkene, og i barene. Et besøk i San Gimignano i januar gir akkurat den følelsen (selv om her i Morella bor det i det minste en del mennesker).
Efter kaffe rusler vi videre. Gatene i Morella er trange og når det skal leveres gassflasker til forretningene da står trafikken. Lenge, for det er mange forrestningen som skal ha gass. Men det betyr vel også at det ikke er lagt gassledning hit. Det må blir veldig dyrt å varme opp dersom gassen skal leveres på flasker. Her må det undersøkes.Vi planlegger lunch i solen i dag, så det handles inn litt frukt og grønnsaker, brød, jamon, vann og på et konditori blir vi anbefalt en lokal søtsak (som naturligvis var den beste i verden). Den inneholdt mandler, og vi tok med to i en pose.
Vi går tilbake til hotellet, jeg skifter til kjøreutstyr, og henter sykkelen som har stått trygt inne i en butikk (!) hele natten.Når jeg har fått sykkelen ut og parkert den utenfor hotellet, da kaster jeg et blikk på bakdekket. Holy Cow! I går halset vi hesblesende efter våre spanske venner. Å gjøre det med en sykkel så tungt lastet som det Bamsefar er, det koster. Bakdekket er fullstendig nedslitt på kantene! Det dekket der har 3.2 bar i seg! Jeg finner frem måler og sjekker det; joda, dekket er nedslitt i løpet av én dag, proppfullt av luft! Svingende bølge - vi er jo nesten nede på corden! Jeg spør i resepsjonen om det er noen som selger dekk til motorsykler i nærheten, men det er det absolutt ikke.
Som kaptein ombord bestemmer jeg at eftersom det er tørt sommerføre uten en sky på himmelen, så skal vi fortsette selv om det ikke finnes mønster igjen på bakdekket (på sidene). Men om det regner, da er det stopp!

Inne i baren på hotellet er det lunch; klokken er litt over 11 og det serveres varm mat på store fat. Vi er forundret igjen. Det er fullt av håndverkere som luncher. Ingen (!) drikker vann men isteden øl og vin. Mye øl. Og altså varm mat.
Det røyes intenst, og gulvet ser ut som en svinesti. Det er ingen askebeger å se, og alle slipper asken og sneipene ned p gulvet sammen med servietter og annet rask! Her er det noe rart!

Mens noen står ved sykkelen i solskinnet og venter har andre tid til å ta bilder av den som venter. Hustruen har problemer med å betale, og tiden går. Klokken er nesten tolv da vi endelig er klar til å dra avgårde.

Dersom noen lurer på hvorfor det er absolutt nødvendig med "remote sensor" på termometeret på en sykkel ved Middelhavet så burde bildet over fortelle alt som er verdt å vite. Som vanlig i Spania så skinner solen fra blå himmel.

Endelig er vi klare til å dra alle sammen, og vi kobler til anlegget slik at vi kan snakke, tråkler oss ut av byen, og begynner nedstigningen fra toppen der Morella ligger. Vi har hatt en fin formiddag, og sett på folk og fe (for å si det slik) i en liten landsby i Spania. Langt fra det hektiske livet langs Costa Brava og Costa del Sol, og langt fra metopolene Barcelona og Madrid. Det går ganske mye saktere her ute. Alt går saktere.

Men vi venner oss ikke til kontrastene mennom det svært velorganiserte landet med den disiplinerte trafikken, og at barene ser ut som svinestier.
Vi forlater Morella; flott by, eller hva?
Vi har ikke kjørt mange minuttene før det begynner å gå oppover. Med gårdagens kjølige kveld i frisk minne får jeg streng beskjed om at over 1000 meter, det vil Hun absolutt ikke. Klikk på grafen over for å se hvordan det gikk denne femte dagen i Spania.Vi kjører gjennom små landsbyer. Her Mirambel.

Det har vært litt stille efter den strenge beskjeden om at vi må holde oss i lavlandet. For vi kan begge se at det er fjell i alle retninger. Uansett hvor vi snur oss ser vi fjell, fjell, fjell. Når man kommer bort fra kysten, da har Spania massevis av fjell. Her er det landsbyen Cantavieja som kneiser på, vel, et fjell. Vi klatrer videre oppover dit opp.
I motsetning til i Italia, så er det langt mellom bensinstasjonene i Spania. Så langt, faktisk, at vi ved et par anledninger ble veldig bekymret efter å ha sett på det gule lyset alt for lenge. Her oppe i Cantavieja finner vi en bar med bensinstasjon på andre siden av gaten. Folketomt.Ved siden av bensinstasjonen står det et stort mandeltre. Her blomstrer de altså i slutten av mars.
Kaffen er OK, men vi blir opptatt av det som er ut som sylteargurker. De heter baniera og smaker utmerket!
Jeg er bekymret for bakdekket, men nå som vi ikke forsøker å holde følge med våre spanske venner ser det ikke ut som om det slites mer enn vanlig. Men det er ganske åpenbart at vi ikke kan kjøre videre på et dekk som er helt nedslitt på sidene (og tynnslitt midt på). Men her på den spanske høysletten er det å få tak i Metzler Tourance som passer på en 1150GS like sansynlig som å treffe, vel, en GS :-)
Om vi trodde at Cantavieja var på toppen av verden, vel, det tok ikke lenge før vi så Cantavieja langt der nede (se pilen). For her går det opp, opp, opp. Det er Mr. Zumo som leder oss; vi er nemlig på vei til Cuenca (som til og med står på Unescos liste) og har bedt om å få korteste strekning dit. Hadde vi visst noe om spanske geografi hadde vi sikkert forstått at fjell er normalt i disse trakter.

Men det vet vi altså ikke, så "noen" om bord er ikke helt fornøyd da vi kjører over Puerto de Cuarto Pelado (1657 moh) og litt senere Puerto de Villarroya (1700 moh). Men, sier jeg til mitt forsvar: Det er ikke jeg som har bestemt at vi skal kjøre her. Vi var enige om å ta korteste veien til Cuenca. Jeg visste like lite som deg at det er slike fjell her.
Men selv på 1700 meter skinner solen fra knallblå himmel, det er ikke trafikk på veiene, og alt er bare velstand. Bortsett fra, naturligvis, at "noen" ikke liker å være mer enn 1000 meter over havet. Legg forresten merke til sne-gjerdet bak skiltet på passet som er 1700 meter!



Filmen viser hvordan det er å kjøre gjennom Cedrillas, Teurel, Aragon, i Spania. Efter å passert gjennom blir vi enige om at det ser ut som et fint sted å spise lunch. Vi snur, finner kirken, og setter oss på piazzaen.

Det er klassisk scene: Turister på en stor motorsykkel forbereder seg til å spise lunch på piazzaen utenfor kirken, ingen lokale er å se for det er siesta, go over det hele troner en borg fra 1100 tallet. Og på åtti-tallet ble det gitt tillatelse til å bygge et hus som ikke helt gled inn i bybildet.
Jeg sjekker bakdekket og situasjonen pasienten er alvorlig men stabil. Årsaken til at det ikke er blader på treet midt på plassen er trolig at byen ligger på 1350 moh.Det er naturligvis en bar her, og vi vil gjerne ha kaffe. De to gubbene drikker øl (som alle andre i Spania). Legg merke til den dugg-kalde ølkranen; slike skulle vi se hundrevis av. Og det ser unektelig herlig ut å skulle drikke en iskald øl fra den kranen der.
Men ikke kan jeg drikke øl (av flere grunner), og ikke kan jeg røyke. Spania er et land med mange forbudte fristelser, må jeg si. Legg ellers merke til det store glasset med bandiere; også her må vi smake.

Oppe på ett av våre mange fjell er det en stor statue, men ingen skilt. Mannen, en Konge?, har en snekrystall på hodet. Noen som vet noe om denne?

Vi stopper i Una for kaffe. Jeg vet ikke hva de lever av i denne lille landsbyen, men de har to barer med hver sin restaurant ved siden av hverandre. Vi går inn i den ene, men TV'en står så høyt på at Hustruen går ut uten å få seg hverken kaffe eller te. For meg er kaffen så viktig at jeg lider meg gjennom det. Situasjonen for pasienten er alvorlig, men stabil. Jeg har lyst på en sigarillo.

Endelig kommer vi til Cuenca. Isteden for å svinge inn i byen tar vi en tur gjennom industriområdet utenfor. Der finner vi BMW. Men de har ikke dekk til en GS; kan bestilles men det tar fire dager.
Men en fyr tilbyr seg å ta oss med til et verksted i nerheten som også driver med dekk. Og tro det eller ei, han har tilfeldigvis Metzler Tourance i min størrelse, både foran og bak! Det er nesten ikke til å tro. Vi avtaler at jeg skal komme tilbake neste morgen klokken ni, med sykkelen strippet for bagasje. Så skal han fixe biffen! Jeg er lettet!

At det er mange turister i Cuanca det kan man se fra størrelsen på turistinformasjonen. Jeg blir litt betenkt, for dette er ikke den typen byer vi er her for å besøke.



Mens man venter på at Hustruen er inne og finner oss et sted å bo kan man ikke gjøre annet enn å blinke litt med lysene. Noe skal man jo fordrive tiden med.

Naturligvis finner Hun et bra hotell til oss. Det er parkering i et låst parkeringsanlegg noen hundre meter borte.
Og nå skal det smake med middag! Men til tross for at Cuenca er provinshovedstad greier vi ikke å finne en restaurant. Det eneste vi finner er barer som har tapas.

Jeg venner meg ikke til hvordan man oppfører seg på spanske barer.

Eftersom det ikke er annet å få en tapas, tar vi tapas. Her jamon (som alltid) og litt pecorino.
Så gjentok jeg tabben og ba om en salat. En salat i Spania er et helt måltid i seg selv.

Vi blir enige om at vi nå forstår hvorfor det er så mange tykke mennesker å se i Spania (mange fler enn i Italia!). I en matkultur hvor måltidet ikke har noen naturlig slutt, men man kan fortsette å spise så lenge man gidder, der er det lett å legge på seg. Og vann? Vi er de eneste i lokalet som har vann på bordet i tillegg til vin. Nesten alle andre drikker øl. Og småspiser.

294 km.