Brunello di Montalcino

Dagens kart er her.
Det er mange steder man kan kjøre motorsykkel. Jeg har sett "Long Way Around" på DVD om gutta som kjører Jorden rundt (på samme sykkel som vi har!). Jeg følger med på en del MC-fora og ser folk som kjører i Angola (hvor de to største problemene er løver og at man dør på grunn av vannmangel). Ganske anderledes her i Toscana.
Her bor det mange mennesker, og her har det vært organiserte samfunn lenge. I de siste tre tusen år har vi her hatt sammfunnstrukturer som ligner på de vi har i dag (ikke steinaldermenn som tegner elger på fjell, men Etruskere som bor i bystater (Volterra, for eksempel) med 25.000 innbyggere). Uansett - det er lite fjell og vidde, uberørt natur og isbreer i mine rapporter. Take it or leave it.

Men jeg har andre ting å rapportere om. For eksempel dette: Ett av de store dilemmaene man møter når man skal feire sin 45-års dag er hvilken vin. Vi kan velge en "Super Tuscan", en Vino Noble di Montepulciano, eller kanskje en Brunello di Montalcino. Et annet alternativ er Barolo. Men Barolo er ikke i Toscana, så Sorry Barolo - some other time.
I valget mellom Brunello og Vino Nobile er det bare én ting å gjøre, nemlig å dra dit og få en følelse med stemmningen. Der det føles best, der kjøper jeg vinen.

Jeg starter dagen slik dager bør startes: Med skikkelig frokost (panettone og cappuccino), studier av Bind 7 av det som tilsvarer NAF-boken, kartet, og Mr. Zumo.

Jeg forsøker å huske på at det er midt på vinteren, og da gjelder det å ta på seg sine norske gamasjer. De hindrer effektivt at det blir kalt på leggene. Jeg ser nemlig av yr.no at det har vært frost inne i landet i natt, så det gjelder å være forberedt.
Om jeg kan velge, da velger jeg jo å kjøre i fjellet. Men selv jeg forstår at når det er slutten av desember, da ligger det sne i passene over 1.000 meter. Også her i Toscana.

Dagens plan er å suse til Firenze og derfra sørover til Siena. Ved Siena svinger jeg inn i landskapet, og derfra skal jeg snike meg bort til Montalcino.
Om Montalcino sier Boken (altså bind 7 av Giro d'Italia) at det trolig er den vakreste byen i Toscana. Og det er ikke en liten påstand, må jeg si.
Jeg leser mange turbeskrivelser fra folk som kjører MC andre steder i verden (noen laster skal man da ha). jeg er særlig fasinert av folk som kjører i de vestlige delene av USA, i Alaska, Canada, Russland, og Australia. Særlig det siste. Det viktigste særtrekket for alle disse stedene er den ufattelige tomheten. Å kjøre i tre dager og ta bilde av alle bilene du møter (fire stykker). Slikt fremstår som fullstendig absurd her i Den Gamle Verden.
Tårnet var en del av en stor festning som engang lå her. Dante Alghieri var med da styrkene fra Pisa som holdt til i festningen den 16. august 1289 kapitulerte for en kombinert styrke fra Lucca og Firenze. Festningen er borte fordi fjellet er brukt til å lage sement. Det er ellers verdt å merke seg at landsbyen Caprona som ligger nedenfor tårnet var 1000 år gammel da festningen ble bygget.
Så selv om jeg blir imponert over folk som har problemer med kenguruer, klapperslanger og faren for å tørste i hjel om sykkelen svikter, så imponeres jeg fremdeles mest over det som er skapt av mennesker.
En gammel festning "penere" enn et gammelt fjell.


Solen står opp og kaster sine første skrå stråler på jorder som er kalde efter natten. En tynn dis stiger opp, men jeg greier ikke å få den med på bildet.
Det ligger rim så jeg kjører forsiktig. Det gjør ikke italienere, som er helt imun mot slike farer. Ikke rart forsikring er dyrt her i dette landet.

Jeg suser langs Fi-Pi-Li til Firenze (i den grad 90 km/t er å "suse"). Litt vest for Firenze svinger jeg inn Autostrada delle sole. Jeg svinger av på første avkjøring (det koster 50 cent), og så er jeg på via Cassia. Riktignok gikk ikke den antikke via Cassia fra Firenze sørover til Siena, men fra Firenze mot Arezzo. Men slik er det nå, at SS 2 (riksvei 2) heter via Cassia. Skiltet til høyre viser forresten at vi er 283 km fra Roma (alle veier fører som kjent til Roma).
Dagens tema skal jo være Brunello di Montalcino, men Chanti Classico er også en OK vin. Lettere og lysere i farven, men helt OK.

Her så langt inne i landet har det vært mye landere i natt. Og ved en vannpost ligger isen enda tykk. Det gjelder å kjøre forsiktig her nå. Intet ønske om å bli statistikk.
Det er jo denne forskjellen i klima som gjør vinene fra Toscana som veldig varierte. Men én ting er viktig: Hustruen må ikke få vite om at det er rim og is i veikantene når jeg er på tur. Da blir det nemlig ikke så mange turer i fremtiden. Så bildet til venstre er her er ikke tatt av meg, viser ikke Bamsefar, og er satt inn bare som en tilfeldig illustrasjno uten tilknytning til teksten. For å si det slik.
En drøy time efter at jeg dro hjemmefra er det på tide med et stopp. Rett nedenfor de flotte murene rundt Monteriggioni er det en herlig liten bar. Jeg står en stund og betrakter den klassiske scenen: Middelalderborg (bygget 1219) i Toscana, omkranset av vinranker. Kan det blir bedre?
Jeg skal drikke kaffe, og følgende sitat om den italienske kaffen er ganske bra:

Consider a mug of American coffee. It is found everywhere. It can be made by anyone. It is cheap - and refills are free. Being largely without flavor it can be diluted to taste. What it lacks in allure it makes up in size. It is the most democratic method ever devised for introducing caffeine into human beings.
Now take a cup of Italian espresso. It requires expensive equipment. Price-to-volume ratio is outrageous, suggesting indifference to the consumer and ignorance of the market. The aesthetic satisfaction accessory to the beverage far outweighs its metabolic impact. It is not a drink; it is an artifact.

Sitatet er hentet herfra. Men nå har jeg et problem.
Man skal ikke spise mellom frokost og lunch (den kanin-aktige småspisingen man er så stolt av i Norge egner seg bare for folk som vil legge på seg). Men den panettonen jeg spiste for noen timer siden er borte, og det er kaldt. Så for én gangs skyld bevilger jeg meg en merenda. Min lille bar har et fantastisk utvalg i ferske (som i ferskt, ikke half-baked som i Norge) brød, de deiligste skinker og den mest fantastiske prcorino. Derefter en ekte kaffe. Kan et stopp på vei til Montalcino bli bedre?



Jeg passerer Siena, og fortsetter sydover på min reise mot Montalcino. Jeg kjører inn i Chianti Colle Senesi og passerer Castello di Poggio ai Frati. Jeg tar to bilder av slottet, begge med Bamsefar forsiktig plassert i hjørnet av bildet. På det nederste ser man også "Siena skyline" til venstre for sykkelen. Du kan klikke på bildene for å se flere detaljer.

Dette området av Toscana, den sentrale delen, har vært bebodd i den moderne betydningen av ordet i ca 3.000 år. Med "moderne" mener jeg at steinalderforlket som tegnet elger på knausene i Dokka og Alta riktignok sørget for at området var befolket for flere tusen år siden, men steinalderfolk som vandrer omkring har ingen likheter med vår måte å leve på. De 25.000 som bodde bak den syv km lange bymuren i Volterra på samme tidspunkt, de bodde som oss i velorganiserte samfunn med en fungerende infrastruktur.
Her på vei til Montalcino, midt ute på et jorde mellom noen oliventrær kommer jeg over en kirke. Det er ikke noe her bortsett fra kirken - kanskje var det en bye her engang? Uansett, en informasjonstavle sier at kirken heter Pieve di San Giovanni Batista og at den ble innvitet i 1189. Det er rimelig å si at noe slikt som 50 generasjoner har sittet på benkene her inne. Ute i det som nå er et jorde.
Men jeg har kommet hit i søken efter Brunello di Montalcino. Av de virkelig store italienerne er det var bare Barolo som er mer berømt. Den synes jeg er i heftigste laget for det meste. Jeg spiser ikke lenger ting som er s kraftige at de kan stå seg i mot en Barolo. Ikke fordi jeg ikke vil, men alderen gjør at jeg ikke bør. Og da har jeg sluttet. Sukk.
Ellers er det vinranker overalt her på nord-øst siden av byen. Jeg gjetter på at bildene vil være mye bedre om våren når alle rankene står fulle av irrgrønne ranker.
På det nederste av de to store bildene over ser man så vidt kirketårnene i Montalcino på toppen av høyden i midten.
Mr. Zumo har ledet meg inn på en grusvei og det er forsåvidt greit. Men det er godt å vite at det er grus for da skal jeg ikke kjøe her med Hustruen. Selv om det er mange herlige bider man kan ta.
Når jeg kommer til skiltet med 20% stigning og svingete vei, da kan jeg ikke gjøre annet enn å gjøre meg klar. Er man på tur så er man på tur. La det bare være sagt: 20% er meget bratt. Det er 30 desember, det er fremdeles lenge igjen til lunch, solen varmer ikke skikkelig her på nordsiden, det har vært rim i natt, og vi snakker om en grusvei. hmmmm. Men jeg kjører oppover med godt mot. Da vi kommer til der det er 20% da begynner mine Tourance gatedekk å slippe taket. Det er åpenbart at en stopp blir en katastrofe (begynner å skli bakover, et cetera) så det er bare én ting å gjøre: Gi gass og klatre oppover. Så mens turtallet stiger og grusspruten øker sjangler jeg oppover. Plutselig er jeg oppe og kommer inn på fast dekke; Bamsefar bykser fremover og lager en lang sort stripe på asfalten. Det holder på å gå galt, men det går godt.
Vel oppe i Montalcino sitter jeg en stund for å roe meg ned; en sigar ville ha gjort susen. Men dengang ei!
Det har plutselig blitt overskyet og jeg inner ingen gode steder å ta bilder. Den noe brå ankomsten tok liksom litt av piffen ut av meg. Men jeg kjører da opp til festningen som kroner over resten av byen. Det står Brunello på hver eneste bygning i byen så jeg lurer på om Montalcino er like uekte som San Gimignano. Noe å undersøke.

Isteden for å henge omkring kjører jeg nordover et lite stykke til jeg kommer til Abbazia si Sant'Antimo. Klosteret er først omtalt i 814. I 1117 ble det bygget en mye større kirke (på det nederste bildet kan du se hvordan den nye kriken "omfatter" den gamle). Men den nye kirken var for stor, og klosteret greide ikke å betale regningene sine. Bare 04 år senere er økonomiske bekymringer notert. Derefter gikk det nedover, helt til Paven i 1462 stengte hele greia.
Men går det oppover igjen, og nå holdes det messe de foreskrevne seks ganger om dagen i henhold til den Gregorianske liturgien (inkludert sang) som var i bruk forrige gang kirken var i bruk (for 700 år siden). Gjenta efter meg: Seks ganger om dagen!
Tidene for messe og gregoriasnk sang er Logi (klokken syv), Terza Messa (klokken ni), Sesta (klokken kvart på ett), Nona (kvart på tre), Vespro (klokken syv) og Compieta (halv ni). Skiltet som forteller om tidene er på italiensk, og der står det også Per alcune circostanze il presente orario puo subire variazioni. Eller "Tidene er faste, men kan variere". Velkommen til Italia.

Så er det endelig tid for lunch. Jeg tar en tagliatelle fatta a casa med chingiale (villsvin). Derefter en enkel insalata mista. Derefter en kaffe. Men ingen sigar. Hvor deilig hadde det ikke vært med en sigar. Men ingen sigar.
Jeg sitter en stund på en benk, og s kjører jeg videre. Jeg finner stadig flere vinranker, med slott i bakgrunnen (som jeg ikke vet noe om), og i horisonten Etruskernes hellige fjell Amiata.


Derfra er det ikke langt til via Cassia igjen, og jeg tar dette klassiske bildet. Nesten MC-porno: Naken sykkel poserer for fotografen sammen med potente sypresser, i Chianti.

Dagens siste stopp er i Bounconvento hvor jeg tar en herlig espresso med en crema som er en halv centimeter tykk. Slik skal det være.
Solen går ned og jeg tar et siste bilde av Bamsefar med the rolling hills in Chianti i bakgrunnen. Jeg liker foreesten bildet: De som kjører bil, de kjører i andre retnignen.

Tilsammen ble det 423 km i dag. Flott vintertur. Nesten som å gå på ski i vinterfjellet.