Montalcinello

Av mange og kompliserte årsaker er det lenge siden Hustruen har vært med Bamsefar og meg på tur. Eftersom det er søndag i morgen ligger det an til noe jeg setter meget stor pris på: Jakte på lunch i Toscana sammen med Hustruen! Looking good!
Men skal dette bli vellykket vet jeg av lang og bitter erfaring at Hustruen (også kjent som Sjefen) må ha fått alle sine lyster og behov fullt ut tilfredstilt om tingene skal gå som jeg ønsker. Derfor starter jeg allerede lørdagskvelden med oppkjøringen. Erfaring tilsier at spaghettini con vongole fungerer bra dersom jeg bruker helt ferske skjell, akkurat passe med chili-pepper og bytter ut noe av oljen med ekte smør. Til dette en Orvieto Classico (som er en hvit vin) servert akkurat passe kjølig (absolutt ikke kald!).

Men det er mer – Sjefen sier bryskt at fjellet med sitroner som fyller hele kjøkkenet må bort! Hun kan ikke dra på tur og kose seg om arbeidet ligger i store fjell her og venter, og så videre, og et cetera. Så i nattens mulm og mørke forvandler jeg et fjell med sitroner fra Montemagno til (det som i august skal bli) limoncello og glass plass med sitronsyltetøy.
Spriten jeg bruker til å trekke (all!) smaken ut av sitronskallet er dyr: Hele 12 euro for en liter 95%. Jeg liker å starte dagen med én, eller i noen tilfeller to, tynne skiver med hvitt brød med syltetøy på (til min cappuccino, naturligvis).
Jeg bruker 700 gram sukker til hver kilo fruktkjøtt så det er ikke veldig søtt, men desto mer smaksrikt! Jeg har spist opp alt fikensyltetøyet jeg laget i sommer så det er gledelig at sitronhøsten er god i år.
Efter en begivenhetsrik og fullt ut tilfredsstillende natt står jeg tidlig opp, åpner vinduene og slåene, og ser ut. Efter min mening er det ikke noe som overgår dette:Solen som sakte kommer innover i dalen, gamle tak med håndlagede og mosegrodde takstein i alle farvenyanser, den 1300 år gamle kirken borte ved kirkegården, olivenlunder, og over det hele troner festningen La Verruca og bevokter folk og fe. Dette blir en bra dag, det kjenner jeg på meg!
Vi kjører sørover fra Pisa, og inn i landet, og følger SS439 mot Volterra. Men i dag kjører vi ikke oppom Etruskerbyen, men kjører isteden rundt på vestsiden. Denne veien er kanskje den beste MC-veien jeg vet om.
Det er langt på nær den mest spektakulære. Ikke den mest svingete, og ikke den raskeste. Heller ikke den med best dekke, eller med de mest fantastiske ting å se. Men den svinger seg bedagelig gjennom landskapet, ikke gjennom for mange landsbyer, men heller ikke for få.
En fin blanding; kanskje er Det Gode Liv jakten på balanse mellom de gode tingene (man kan ikke få alt sier de). Efter en drøy time stopper vi i Saline di Volterra og drikker cappucciono. Vi har en fast bar vi stopper på.
Kaffen er bra, min svoglia con ricotta er bra, solen skinner, og eneste måten dette kunne bli bedre er med en sigarillo. Men den gang ei!Vi kjører inn i Djeveldalen. Her er det massevis med varme kilder, og derfor varmekraftverk. Man pumper ned vann, og det kommer opp igjen som damp. Dampen leder man til turbiner som produserer strøm.Akkurat som på Island river svovellukten i nesen. Miljøvennlig, det er det naturligvis, men det er stygt som Helvete. Nesten like stygt som en dam som fyller en dal med vann.Vi kjører gjennom en liten og ubetydelig landsby som heter Montecastelli. Akkurat i det vi kommer ut og farten tar seg kraftig opp ser jeg i sidesynet et lite gult skilt ute på et jorde. Eftersom alt er under-kommunisert og ingenting satt i perspektiv her i landet, snur vi og kjører tilbake. Men det er ingenting spesielt. Bare et 2700 år gammelt etruskisk gravkammer som er hugget inn i en fjellknaus.
Hovedrommet bæres av en stor søyle og derfra er det er fire mindre rom med en seng i hver rom (komplett med pute) hugget inn. Legg merke til at terrenget vokser og at om tusen år eller noe slikt vil åpningen ligge så langt under bakken at hele greia blir borte. Som sagt, ikke noe å snakke om, bare enda et minne fra fortiden og det finnes ikke mer informasjon på stedet enn det du ser på bildet. Resten må man finne med hjelp av Google. Dersom du ser nøye på bildet vil du kanskje se at jeg har på meg en vest utenpå jakken – stygg som Helvete!På en høyde ser vi landsbyen Belforte. Det ser absolutt ut som om den er verdt et besøk.
Men nå kommer Montalcinello til syne. Den ligner på alle andre landsbyer her i området, der den ligger på en høyde med fri utsikt til alle kanter, med en kirke eller to, en festningsmur, og minst tusen års historie. I dette tilfellet viser litt undersøkelser at landsbyen er først omtalt i et dokument fra 918 (ikke 1918!). Men da var den jo allerede her.
Eftersom vi er her i Montalcinello på oppdrag fra en leser, og han husker det han kalte en ”non-profit” kaffebar er første stopp på landsbyens circolo. I Italia er det slik at man vil møtes og omgås andre mennesker hele tiden. Derfor har alle steder (minst) en circolo. Den beste norske oversettelsen blir noe slikt som samfunnshus. Men det er altså ikke et sted man drar hver lørdag for å få med seg en norsk bydgefest, men mer en type café. I fjor åpnet det er kombinert bar og trattoria (med mulighet for overnatting) i Montalcinello. Men nå er det slik at jeg i jobben må spise lunch på ganske mange trattoriaer rundt om i Toscana i løpet av året. De aller fleste er OK. Noen ytterst få er dårlige og minner om norske veikroner.

Noen få er veldig bra, og er slikt jeg med glede inviterer folk til å bli med meg dit. Listen over de virkelig gode, den har gjennom årene ikke hatt så mange tilskudd. Legg her merke til at en fem-stjernes hotell-restaurant med kelnere i håndsydde gevanter og sølvbestikk og tre stjerner i Michelin kommer ikke med på listen i det hele tatt. Slike tilgjorte greier er ikke for meg. Er ikke maten god nok til å kunne nytes uten å måtte serveres på sølvfat mens fire kelnere ser på, ja da får det bare være for min del.Men, mine damer og herrer, vi har funnet en perle. Selve trattorian strekker seg gjennom to bygninger, så det er god plass. Vi går gjennom rommene, og finner ett med folk. Der setter vi oss også. Ingen synes det er rart at vi vil sitte sammen med andre heller i enn i ensomhet.
Maten er slik den skal være langt ute på landsbygen i Toscana: Enkel, fokusert, bra kvalitet, og basert på sesongens råvarer. Og viktigst av alt er at vennligheten stråler mot oss. Her er ingen hovne hovmestre som rynker på nesen over at vi strør om oss med kjøreutstyr.Vi bestiller gnocchi con gorgonzola og pesce frittate. Da vi skal til å begynne på primo kommer kokken og sier at han har én posjon igjen av en annen type pasta (også med gorgozola); om vi vil prøve den også? Vil vi det mon tro?
Fisken er perfekt fritert. Derefter anbefaler kelneren oss å vente, for kokken har noe på lur. Han kommer med en uvanlig herlig sjokoladekake. Ikke tynn og tørr slik kaker ofte er i Toscana, men saftig og deilig.Da vi endelig er på vei ut kommer Francesco for å høre om vi har spist godt. Og om virkelig vi er helt sikre på at vi ikke vil ha en bitte liten grappa på huset? Han viser med fingrene hvor liten en grappa er. Han forteller at de holder åpent alle dager unntatt mandag, og at vi er velkommen tilbake når som helst. Vegetarianere er ikke noe problem, og om vi ringer på forhånd skal han lage hva det måtte være vi har lyst på. Som honning i ørene (om jeg kan bruke et slikt uttrykk).
Dersom noen skulle være i tvil: Jeg kan anbefale La Trattoria di Francesco Nilo, Montalcinello, +39 0577-798057 (+39 340-3122709).
Beklager at Bamsefar ikke er med på bildene men han er for stor til å være med inn.

Derefter går vi tur i gatene. Montalcinello er en liten by, og så vidt vi kan se er det ikke noe annet her enn vår trattoria og en liten alimentari. Og så gjør vi som man skal gjøre en fin dag som denne, efter lunch; Vi snakker om Livet, Døden, og De Store Tingene. Jeg tenker på sigarer.
På vei hjem stopper vi på vår faste bar øst for Volterra. Der har eieren i dag laget søte, myke mandelkaker. Vi bestiller én kaffe og én te (te? Vi er i Italia!), og får fire deilige småkaker og kose oss med. Til sammen koster herligheten 2,10 euro. Slik skal det være, og slik er det!

Vi kommer hjem akkurat i det mørket senker seg. En lett middag i åttetiden og dagen er forbi. Det var virkelig en god idé å dra til Montalcinello og dette blir absolutt ikke siste besøket der i gården, det er helt sikkert! 226 kilometer på en herlig søndag!
Klikk på kartet for å få et overblikk over hvor vi har vært på denne deilige søndagen.