Vennligst vent

Denne bloggen er ikke død, den hviler. Men i løpet av en uke eller to vil den våkne til liv igjen.
Beklager forstoppelsen.

Kortreist mat

Det er umulig å vite hva som fenger, hva som er fasinerende. Dagens fasinerende tema er kortreist mat. Vi har noen amerikanere på besøk, og vi skal kjøre sykkel sammen (vi har "møtt" hverandre på ADVrider.com. Uansett, vi hadde ganske mye kortreist mat til middag i dag - det meste har ikke reist mange kilometrene (vin fra Chianti, salsicce, vann fra kilden). Mye bare noen få meter (sitronsyltetøy, limoncello), og konseptet var tydeligvis helt ukjent og veldig fasinerende.
Håper det blir mange hyggelige kjøreturer i uken som kommer.

Hyttetur

Vi dro en liten tur til hytta i går (på Bamsefar, naturligvis). På veien dro vi innom Monte Amiata. Det er et stykke å kjøre til hytta, så vi ankom ikke før i nitiden om kvelden.
Det var bare 25 grader på toppen; ellers ikke under 30 noen gang i løpet av dagen.

402 km.

Fra Norge

Så har vi fint besøk igjen. Denne gangen OlaM fra Bergen. Så langt har han kjørt 2.500 km på sin lettere antikvariske sykkel; her i huset er vi imponert!Vi startet med litt kald porchetta, marinerte ansjos, og ferske fiken fra haven med salami fra Milano.
Som primo hadde vi ravioli con burro e salive.
Her er det secondi: Kylling stekt i ovn med sitroner fra haven, og salsicce. Vinen er, i tillegg til en vanlig Chianti (husets vin), en Chianti Riserva og en Chianti Classico, en Brunello di Montalcino.
Til slutt hjemmelaget iskrem.

Chianti med Ann Helen

Bar Centrale i San Miniato ser ut som alle andre barer, helt til du kommer inn. I andre enden er det en terrasse med en fabelaktig utsikt over "the rolling hills of Chianti". Byen San Miniato er bare én husrekke bred, og selv om hovedgaten gir inntrykk av en stor by, så finnes det bare denne ene gaten. På baksiden av alle husene er det utsikt. Jeg elsker å komme inn på Bar Centrale; den uventede utsikten til åsene bakenfor minner om hvor nært man er til naturen her i Toscana. Alt dreier seg om kropp og natur: Mat, vin, frukt, grønnsaker, trøfler, havet, motorsykkel.

Parkering er uproblematisk, bare man ikke lar seg affisere av sliktingen som sier det ikke er uproblematisk.Og som om ikke det er tilstrekkelig: På veggen er det skrevet et dikt som er rammet inn (selv om rammen for tiden henger litt på skakk). Diket er av Martha Medeiros, og oversatt blir det slik:

Sakte dør den som blir slave av vanen
og lar dagene bli like,
den som ikke endrer retning,
den som ikke tør å skifte farve på klærne,
den som ikke snakker til fremmede.

Sakte dør den som ikke snur bordet
og ikke finner glede i arbeid,
den som ikke tør sette tryggheten i fare
for å nå en drøm,
den som ikke minst én gang i livet
tør å se bort fra alle gode råd.

Sakte dør den som ikke reiser,
den som ikke leser,
den som ikke hører på musikk,
den som ikke finner glede i slikt.

Sakte dør den som lar dagene gå uten å søke lykken,
eller i regnet,
og den som forlater sine idéer før de settes ut i livet.

Vi unngår den langsomme død,
for vi glemmer ikke at å leve krever mye mer
enn bare å puste.

Bare bunnløs tålmodighet gir
fantastisk glede.

Den viktigste årsaken til at jeg forlot livet i akademia, det var nettopp for å unngå den en død i små biter. Det er tragisk å se de unge som har blitt gamle. Man tror man er dynamisk fordi man lese nye artikler hver dag. Men noe mer stivnet enn en akademiker med fast lønn og uoppsigelig stilling, som har hatt samme telefonnmmer i tyve år (eller mer!), det er det vanskelig å tenke seg.
Så det gir meg glede på mange plan å sitte på en bar i San Miniato tidlig om formiddagen, sammen med en ung kvinne, se på de grønne åsene, lese flotte dikt, og det hele er som en del av en MC-tur?
Jeg liker å tilby kvinner å være med meg på MC-tur. Mange sier ja, og i dag er det Ann Helen som gleder meg med å være med. Toscana er ikke helt det samme uten en kvinne. Hustruen ville vært enda bedre, men Ann Helen er et godt alternativ!
Vi snakker med et engelsk par som underviser i teater før vi setter nesen sør-østover. Saken er at Ann Helen aldri har vært i San Gimignano.

Jeg har vært der flere ganger, og jeg er ikke imponert. Bbyen er flott, men den lever ikke. Det er en kuliss. Vakker, men likefullt en kuliss. Derfor tilbyr jeg henne å isteden ta henne med til steder hvor hun kan se hvor vakker byen er på avstand.
På vei sørover tar vi igjen tre syklister. Vet ikke hva de trener på, men å sykle fem cm bak en bil virker svært risikabelt. Passer dog med min forståelse av italieneres forståelse av risiko.Den største fordelen med GPS er at man kommer til nye steder. Jeg velger alltid "Kosteste Strekning" (men ingen grusveier, takk), og den tar meg til de mest fantastiske steder. Så derfor er jeg ikke forbereddt når San Gimignano plutselig dukker opp. Men jeg greier å stoppe, og vi får med alt som skal være med: Tårnene, vinranker, og sypresser. Trenger man noe mer?Vi svinger bort til hovedporten, og ser på en elv av turister som strømmer innover hovedgaten. Ann Helen avstår, selv om jeg tilbyr meg å sitte på en bar og vente; hun tror meg, med andre ord. Så vi kjører isteden et stykke unna for å få et bedre overblikk.Byen er flott også sett fra den gamle veien som kommer østfra. Som vanlig er det på sin plass med en kommentar om San Gimignano: Jada, jeg vet inderlig at alle guidebøker forteller at det er et herlig sted, og at veldig mange synes det er flott å gå i gatene der. Men, og jeg beklager at jeg ikke har endret standpunkt: San Gimignano er en kuliss. Ikke ser kulissen ut som den gjorde i middelalderen (med butikker som selger souvernirer i hver eneste hus), og ikke er den levende. I motsetning til Siena, for eksempel. Eller Volterra.
Men fra avstand er den veldig flott!
Fra San Gimignano bærer det sørover til San Galgano. San Galgano viser bedre enn noe hvor fåfengt det er å bygge monumenter for sin tro. Lev livet, sier jeg bare.

Efter en lett (det vil si dårlig planlagt) lunch svinger vi opp til landsbyen Chiusdino. Det var tidligere en trattoria i Montalcinello, men den er flyttet til Chiusdino. Planen er å lete efter den. Men det er varmt, vi er litt utålmodige, og det er ikke så lett å kjøre rundt i byen. Så vi må nok komme tilbake for å lete efter den trattoriaen. Filmen viser hvordan det er å kjøre rundt i Chiusdino; ikke så lett!

Derefter bærer det til kysten. Vi ser på de tusenvis av italienere som fyller strendene.Kartet viser turen. Den røde ringen er San Gimingano, den blå er San Galgano, og den grønne er Chiusdino.

307 km; takk for turen, Ann Helen.

Onkel

Om jeg hadde hatt godt av å ha en slik onkel som Ailu har, det er ikke sikkert. Men jeg hadde satt pris på en onkel som hadde tatt meg med på det hans onkel tar ham med på.

Truffet av lynet

Her ser vi MB. Han har ikke regntøy, og det er ingen overdrivelse å si at han er gjennomvåt. Det er heller ingen overdrivelse å si at han ikke setter pris på været. Men ikke bare fordi det regner. Bildet er nemlig tatt noen minutter efter at vi ble truffet at lynet på Fi-Pi-Li.

Lynet slo ned i hjelmene våre. Strømmen fulgte vannet på utsiden, derfra ned gjennom det våte kjøreutstyret, gjennom de våte hanskene, inn i styret, gjennom sykkelen og ned i bakken.

Heldigvis hadde vi begge et bra stykke gummi som isolator mellom sykkelen og bakken. Men det var som om noen slo på hjelmen med en stor hammer, og samtidig stikke fingrene inn i en stikkontakt. Jeg for min del var nummen i hendene i flere timer efterpå.

Slik går nå dagan.

Bulgarere

Forleden dag hørte jeg en motorsykkel utenfor. Hørtes ut som en R1150GS. Det viser seg at det er Vicky og Ivan. De er fra Bulgaria, og på ferie i Italia. Hva er da mer naturlig enn å stoppe hos oss? Han mener nemlig at min GSpot FAQ (all mulig teknisk informasjon om BMW R1100GS, R1150GS og R1200GS) er så verdifull at han personlig vil takke meg for innsatsen.
De drikker et glass vann, røyker en sigarett, takker igjen for at jeg har laget GSpot FAQ, og drar videre på ferien.
Vi inviteres naturligvis til Bulgaria, og "noen" i familien drømmer om ferie i Østblokken.

Puglia - Dag 2

Kartet er her.

Dette er andre del av historien.
Husk at dette er en blog; innleggene står med nyeste øverst (i omvendt rekkefølge om man vil). Første del er her.

Dette er piloten Doug, før han styrtet utenfor Foggia i september 1943. Bildet er sendt til meg av hans hustru. Dagen i dag skal brukes til å følge i hans fotspor.

Efter en hyggelig natt, så begivenhetsrik som man skulle kunne ønske, pakker vi sakene for å dra videre. Vi er (fremdeles) i Poggio Imperiale. Det tar litt på å kjøre 66 mil slik vi gjorde i går, så vi er litt stive og støle. Men først er det frokost.
Rett oppe i gaten finner vi en liten bar. Dagens første dolce er ikke så god som jeg skulle ønske. Men kaffen er helt OK. Og da har man kanskje ikke så mye å klage over.
Jeg henter Bamsefar i garasjen, og vi fyller veskene med alle de greiene vi har med oss. Vi har mer bagasje for hver eneste tur vi drar på, og hvordan man kan greie seg uten de 150 litrene med bagasjeplass vi rår over, det forstår ikke jeg. I tillegg har vi to 35-liters runde pakksekker vi kan strappe på.
Og vi har en selvlysende førstehjelpspakke på sykkelen; Hustruen blir så lei av at den dominrerer bildene at hun pålegger meg å legge den i en koffert. Så mye for sikkerheten, sier jeg.

Nettopp fordi vi er litt stive og støle bruker vi lengere tid på kaffen enn vi ellers ville ha gjort, og Hustruen kjøper frukt fra en lastebil.
Men endelig, klokken kvart på ti (minst en time senere enn planlagt) er vi klare til å dra.

Det skal ikke stikkes under en stol at alt tyder på at dette skal bli en varm dag. Vi står parkert i skyggen, men det er allerede 25 grader. Ellers er det verdt å merke seg at Bamsefar påstår han har kjørt 695 km mens GPSen påstår det bare er 666. Slik er det å bli gammel, vil jeg tro.

Vi har altså kjørt hit til Poggio Imperiale for å ta bilder for en amerikaner. Faren hans var pilot under krigen, ble skutt ned, men fikk hjelp av noen bønder til å krysse fronten, og kom seg i sikkerhet hos de Allierte. Vi skal ta bilder av fluktruten. Det er moren hans (hustruen til piloten) som skal bruke bildene i en privat bok hun skriver om livet sitt.

Det øverste kartet er et scan av det originale kartet vår pilot-venn hadde med seg under flukten. På kartet ser vi en sort flekk nord for Foggia, og en strek som går sør-vestover. Det er stedet flyet crashet, og hvilken retning han flyktet.
Det andre kartet er fra Google Maps. Der viser mitt estimat av hvor flyet tok bakken, og retningen han flyktet. Autostradaen var naturligvis ikke bygget, så jeg gjør mitt anslag basert på de andre veiene i området. Og Foggia er sikkert mye større i dag enn det var dengang.

Han har merket crash-stedet rett øst for Masseria San Nicola d'Arpi. Målet med dagen er å finne stedet slik at vi kan ta bilder. Vi plotter estimaet inn på GPS'en, og legger i vei.


Ikke alle monumenter er like elegante og diskrete i sin utforming. Her fra sentrum av Apricena. Vanskelig for å se for meg noe slikt i Toscana.
Jeg har lest i Cocchiaio d'Argento om Puglia, og der står det at kostholdet er basert på det man kan plassere i trekanten poteter, korn og druer. Bildet viser poteter og korn. Foggia ligger på en slette, og det er poteter, korn og druer så langt øye ser.


Til slutt ankommer vi stedet der det ut fra kartet er rimelig å tro at han tok bakken. I dag går det en liten grusvei der, gjennom en stor kornåker.

Her er andre siden av veien.

Han landet her i september 1943. I september er det vanligvis like varmt som nå. Oliventreet er mye mer enn 60 år gammelt, så det er rimelig å tro at han gemte seg her ved dette treet for å finne ut hva han skal gjøre. Det er vanskelig å forestille seg hvor redd man er om man nettopp har styrtet med et P-38E, overlevd, men innser at man er bak de tyske linjene. Livet kan lett slutte her på denne kornåkeren!

Men så plutselig skjer det noe helt uventet!

En bil kjører forbi, sakner farten, stopper, rygger tilbake, og to menn kommer ut. De vi vite hva vi gjør her i kornåkeren deres.

Tatt i betraktning at det er godt over 30 grader nå, så ser vi ut som om vi kommer fra en annen planet der vi står med fullt kjøreutstyr og våre fotografiapparater. Solen er nådeløs.

Først sier vi at vi bare tar noen bilder (som burde være åpenbart). Av hva? Vel, åkeren her. De ser rundt på det flate landskapet; hvorfor vil dere ta bilder av denne åkeren? Da er det er ikke annet å gjøre enn å fortelle historien. Om flyet som krasjet her, om piloten som ikke ble skadet, og som flyktet over sletten østover, om sønnen, og om hustruen hans som nå skriver bok om livet sitt.
De ser forbløffet på hverandre.


Og da skjer det utrolige. Den ene sier: Ma non c'era qui! Flyet styrtet ikke her, men i en åker noen hundre meter lenger bort. Hvordan han vet det? Flyet ble liggende der på åkeren i flere år efter krigen, og han husker det godt!
Nå er det vår tur til å se forbløffet på hverandre.
Han spør om vi husker åkeren med artisjokker vi kjørte forbi på andre siden av Autostradaen. Det var der det styrtet, ikke her.

Vi drar tilbake, og her er da stedet hvor vår P-38E styrtet i september 1943. Det føles veldig rart å stå her, nå som vi føler oss trygge på at vi ser det samme som han så.
Det står et enslig oliventre, og vi må vel tro at han gjemte seg her. Så bekymret over på husene der borte, før han stakk av.
Gården i bakgrunnen er ikke bygget efter krigen. Et fly som styrter tiltrekker seg oppmerksomhet, og han så sikkert med bekymring på de husene, før han flyktet fra stedet.
San Nicola d'Arpi, sett fra stedet han landet.

Så, tenk deg at du nettopp har krasj-landet her i åkeren. Du er på en kjempestor slette og du finner frem kompasset (som er en del av nødutstyret). De allierte styrkene er vest for deg. Du ser vestover, og bildet over viser hva du ser. Du ser fjellene i bakgrunnen, dekket med en skog du gjerne vil gjemme deg i. På høyden til venstre ser du en by; den heter Troia. Det eneste fornuftige er å komme seg vekk fra vraket, sikte på eiet mellom de to høydene, og komme seg i sikkerhet i skogen.
Kartet hans viser at flutruten går akkurat der. Vi kjører avgårde, bortover mot høydene.


Vi stopper på eiet mellom de to høydene. Er det ikke trolig at han søkte tilflukt i det lille huset vi ser taket på? Herfra kan vi se den efterlengtede skogen.

Om vi studerer kartet hans, ser vi at fluktruten går over eiet vi nettopp har besøkt. Derfra opp til en liten langsby som heter Celle di San Vito. Av sønnen har vi fått vite at han fikk hjelp av noen italienske bønder på et sted som heter Chiesetta di San Vito. Vi kjører opp til Celle di San Vito for å undersøke.

hmmmm, i Celle di San Vito er de åpenbart tospråklige.

Vi snur oss, og ser østover (den veien vi kom fra). Landingsstedet er ute på sletten helt i horisonten, og det virker naturlig at han fulgte dalen oppover hit.


Vi finner lett plass å parkere.
Det eneste vi vet er at piloten fikk skjul og hjelp på et sted som heter Chiesetta di San Vito (det fortalte han efter krigen), og kartet hans viser at det er i nærheten av Celle di San Vito. Vi begynner å lete efter noen som kan hjelpe oss.

Det er midt i siestaen, og ikke så mange å kaste seg over.

Men, vi treffer en dame, Signora Tecla, og snakker en stund med henne. Hun kan fortelle at for omlag 300 år siden deltok to kompanier med franske soldater i et slag der nede på sletten. Efterpå, som takk for innsatsen får vi tro, fikk de to kompaniene etablere hver sin landsby på hver sin høyde her ute i skogen. Den ene er Celle di San Vito og den andre er Faeto som ligger noen hundre meter borte i luftlinje. Det er en dal i mellom de to landsbyene; vi kommer tilbake til denne dalen om en stund. Uansett, hun forteller at i disse to landsbyene er gammeldags fransk morsmål, og at ungene lærer italiensk senere.

Vi forteller historien vår, og hun nikker anerkjennende og gjenkjennende. Hun sier at vi er gode mennesker som reiser så langt for å hjelpe noen vi ikke kjenner. Men, viktigere, hun vet godt hvor Chiesetta di San Vito er. Meget godt. Faktisk så godt at hun inviterer oss hjem for å gi oss mer informasjon.

Chiesetta di San Vito er en meget gammel kirke, som nå bare er en ruin. Den er bygget ved Romerveien via Ignazia som gikk fra Roma via Brindisi til Constantinopel. Men her er det noe rart: Den delen av veien som ligger i dagens Italia, den heter via Appia. Gikk den her? meget mulig. Må undersøkes!
Ved siden av (ruinen) av kirken ligger det en Taverna. Et sted hvor man lot sine hester hvile over natten. Den heter naturligvis Taverna di San Vito. Den har vært eiet av familien Maresca i mange hundre år. De kom opprinnelig fra Napoli. Hun gir oss et stort gammelt fotografi av Taverna di San Vito. Hun gir oss også et stort bilde av en statuen av Den Hellige San Vito som de har i kirken her i Celle de San Vito.
HuSignora Tecla forklarer oss veien til Taverna di San Vito, gir oss adressen sin, og takker for et hyggelig møte. Hun vil absolutt ikke avbildes. Men Hustruen gir seg ikke så lett, og til slutt får hun lov til å ta et bilde!
Vi begynner å bli spent, for vi nærmer oss.
Det har skjedd noe her siden Doug var her i 1943. Terrenget er fullstendig dominert av vindmøller.
Plutselig er vi der. Vi kjenner igjen bygningen fra bildet vi fikk av Signora Tecla i Celle di San Vito. Vi setter Bamsefar utenfor. Men før vi begynner å se oss omkring slår det oss at det er rart at noen vil flykte over de nekne høydene hvor vi har kjørt nå.

Her er et utsnitt fra Google Maps, og fra kartet som hører til turen (du finner fremdeles kartet her). "Fotoapparatet" nederst på kartet er på Taverna di San Vito, og den blå streken viser hvor veien går. Som man kan se går den oppe på høydedraget. Det er imidlertid rimelig å tro at Doug snek seg gjennom dalen mellom de to landsbyene og traff på Tavernaen på den måten. Vi vet ingenting om dette, men terrenget tilsier at det er slik.

Men tilbake til Tavernaen.
Våpenskjoldet til Maresca-familien er fremdeles å se.
Ved siden av Tavernaen ligger (restene) av den lille kirken.
Restene av kirken, med taverna di San Vito i bakgunnen.

Årsaken til at kirken og Tavernaen ligger akkurat her, er at det er en kilde her.

Men, er det ikke noen der inne?
Jeg går inn i hagen, og bort til en åpen dør. Tre menn sitter rundt et bord og spiser. De ser ikke veldig fornøyd ut over å bli forstyrret av denne utlendingen. Men jeg har et ess i ermet: Pilotens sønn greide for 30 år siden å komme i kontakt med sønnen av ham som eide Tavernaen under krigen. Denne sønnen heter Luigi. I dag er det Luigis bror som eier stedet. Mitt ess i ermet er en epost fra Luigi hvor han skriver at broren, Marco, sier det er greit at vi labber omkring.
Jeg insisterer på at de skal komme ut i lyset. For å se på kartet og hjelpe meg å identifisere stedet vi er på, og for å lese opp eposten fra Luigi til dem.
Til slutt kommer én av dem ut. Han ser ikke veldig blid ut når Hustruen tar bilder av oss.
Til slutt kommer også de to andre ut i lyset (slik at vi kan fotografere dem). De synes min historie høres usannsynlig ut. Men de må gi meg rett i at mitt gamle kart viser det jeg sier, og de innrømmer at det er Marco Maresca som eier landet og Tavernaen, og at Marco har en bror i USA som heter Luigi.
De blir til slutt med bort til Bamsefar, hvor jeg viser dem brevet fra damen i USA, epostene fra sønnen, eposten fra Luigi i USA, kartene og avisutklippene. Og, alt dette gjør at jeg får lov til å ta et helt spesielt bilde.
Kjelleren hvor Doug gjemte seg. Det føles helt rart.
Vi sitter en stund og hører på stillheten, på vannet som renner fra kilden, og ser på vindmøllene som nå fullstendig dominerer landskapet. Heldigvis kan de lett demonteres om forholdene endrer seg.

Det som skjedde her i 1943 var altså at Doug fikk skjul og hvile. Så ble han sendt i retning de allierte styrkene, utstyrt med klær som gjorde at han så ut som en italiensk bonde. Kartet herfra viser at han gikk sør-østover. Det er to ting verdt å merke seg.
Det første er at han eksplisitt har tegnet streken gjennom landsbyen Lacedonia (midt på kartet).
Derefter at streken har en skikkelig knekk der elven Fiume di Atella møter Fiume Ofanto. Eller med andre ord: Vi skal kjøre nedover dalen til Lacedonia, og derfra videre til stedet der elvene møtes.
Her er GPS sporet fra turen nedover. Ringene er de samme som på kartet fra 1943.


Vi kommer til Greci. Også her er de tydeligvis tospråklige. Litt tid på Google bringer på det rene at byen her på høyden er meget gammel. Den var en gresk koloni på 500 tallet, men den greske innflytelsen var på sitt sterkeste mange hundre år tidligere og byen så langt fra kysten er nok fra den tidlige perioden. Uansett - gammel er ordet.
Byen ble fullstendig ødelagt i 908, men bygget opp igjen i 1039. Mellom 1461 og 1464 byttet den albanske generalen og nasjonalhelten (i Albania) Skanderbeg ut store deler av befolkningen med albanske soldater. Tanken var at de to franske byene Celle di San Vito og Faeto litt lenger nord trengte en motvekt. De gamle grekere hadde det religiøse overtaket, og Greci var gresk-ortodoks frem til 1690, da det ble forbudt.
Fra Greci og ned i dalen er det ganske bratt. Jeg har aldri tidligere sett et 20% skilt på en normal vei.
Når vi kommer ned i dalen (se på kartet for å se hvor langt vi har kommet) finner vi at økonomien var betydelige bedre her for en 20-30 år siden. Nå er alt ganske slitt, for å si det pent. Men vi finner en trattoria (som har sett bedre dager). Jeg tar pasta med rucula mens Hun tar med ragu. Jeg var veldig fornøyd, hennes var helt alminnelig.
Men salaten, den var fra hagen og utsøkt!
Ved baren er det en bra samling med viner. Men de er alle fra 1972! Det ser ut som om de investerte heftig det året, men så ble det ikke noe mer.
Her går en toglinje fra øst mot vest, og Doug må ha krysset den ett eller annet sted. Kanskje her?
Han kan ikke ha unngått å se denne kirken.
Vi nærmer oss Lancedonia (på høyden i bakgrunnen).
Inne i Lacedonia er det nok ikke så mye som har endret seg siden 1943.

Fra Lacedonia og sør-østover går det en vei. Den går fra byen og rett til stedet hvor Doug tegnet inn en tydelig knekk på fluktruten. Det er trolig at han enten gikk langs veien, eller i det minste fulgte den i terrenget. Kanskje gikk han på veien om natten og lå i skjul om dagen.

Mens jeg husker det: Alle bildene av verdi her er tatt av Hustruen. Her har hun avbildet meg mens jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skrur på en Canon D80.
Overnattet han her? Et gammelt steinhus som ligger ved veien.


Når vi kommer frem til der fluktruten gjør en knekk, leter vi frem og tilbake en stund før vi finner hva vi leter efter. Han krysset elven på jernbanebroen!
Fra broen bar det rett østover, og til Rionero. Her traff Doug canadiske styrker, og han var i sikkerhet.
Når enden er god, da er alt godt. Klikk på bildet for å lese teksten.
Doug døde i 1956.