Langtur

View Larger Map
Jeg har nettopp lest en masse om Iron Butt Rally. Konseptet er enkelt: Det er lagt opp en rute rundt om i USA. Man må besøke fire eller fem faste punkter (i hjørnene av landet), og må samle poeng ved å besøke en masse andre steder. Den med flest poeng vinner. Men i tillegg må man være på bestemte steder til bestemt tid, det er noen etapper med idealtid, og så videre.
Resultatet av opplegget er at IBR tar 11 dager, og det er ikke mulig å fullføre uten å kjøre minst 11.000 miles (eller 17.000 km). Gjenta efter meg: 17.000 km på ellve dager. Det er ufattelig langt. Det er 1.600 km hver eneste dag.
Nå er saken den at Hustruen er i Tromsø så jeg er alene hjemme. Mye man kan finne på. For eksempel kan man undersøke hvor imponerende langt det er å kjøre 1.600 km på én dag.
Alt ligger til rette. Så jeg lager en plan (se kartet overfor, eller her).

Bamsefar og jeg drar avgårde klokken 08:30 vi sløser ikke bort tiden. Med ett stopp for å fylle bensin er jeg på plass øst for Roma klokken 12:30.
Som det skulle fremgå av bildet så har Bamsefar har fått nye Hella FF-100 tusenmetere i julegave. Jeg har montert dem i beskyttet tett til rammen for at de ikke skal knuses dersom jeg velter (har skjedd mer enn én gang). Forresten sier reglene for ekstralys på motorsykler at ekstralys (tusenmetere) skal monteres så nær senterlinjen som overhode mulig.
Med to tåkelys, de to nye Hella, nærlys og fjernlys har jeg over 300W med halogen jeg kan skru på dersom jeg synes det begynner å bli mørkt omkring meg. Bamsefar poserer stolt utenfor Roma med lysene mens jeg skammer meg over å gå med en selvlysende refleksvest. Men den virker, så da så.

Da jeg hadde kjørt i en halvtime skyet det til, men yr.no hadde lovet meg opphold, så da det begynte å regne ble jeg skuffet. Ingen steder å stoppe, så da jeg endelig fikk på meg regnbuksen var jeg gjennomvåt. Ellers har jeg på meg godt med klær for været er ikke det beste. Gamasjer er forresten flotte greier!
Jeg kjører østover fra Roma. Det er kaldt i fjellene (Autostradaen går på nesten 1.000 meter over havet), men fint og mildt når jeg kommer ned til Adriaterhavet. Og tro det eller ei, akkurat når jeg stopper for å ta et bilde av sykkelen med havet i bakgrunnen kommer solen ut. Bedre kan det ikke bli!
Noe som kan bli bedre, det er maten. Klokken fire spiser jeg det som i mangel på et bedre ord må kalles for middag. Det er to panini. Ikke det at det er noe å utsette på kvaliteten, snarere tvert imot. Men jeg mener jeg fortjener skikkelig middag. Ikke panini. men kaffen, den er god.
Jeg kjører oppover kysten til Rimini, derefter inn i landet mot Bologna. Derfra nordover til Padova, og så vestover hele veien til Milano og Novara. Derfra sørover mot Genova. Jeg er påpasselig med farten - jeg legger meg i ca 135 km/t i venstre fil, og ligger der jevnt og trutt.
På veien fra Novara sydover til Genova må man passerer over Appenninene. Og på noe slikt som tusen meters høyde i januar, val, da finner man sne. Mitt frostvarsel blinker hissig til meg, men jeg kjører forsiktig og det går bra. Men jeg er ikke så glad i sne i veikanten når jeg kjører sykkel. Det må jeg få si.


Før jeg vet ordet av det er jeg hjemme igjen. På én dag har jeg kjørt 1.686 km i løpet av 17:13 timer (med 2:08 i stopp). Gjennomsnitt under kjørint 112 km/t mens total gjennomsnitt er 98 km/t. Ganske bra.
Men jeg er bra sliten. Å kjøre 10 slike dager på rad, det ville jeg ikke greid. Så enkelt er det. Det som er rart er at de fleste som gjennomfører Iron Butt Rally er på min alder. Hmmmm.Vel hjemme er det bare én ting man kan gjøre: Skinke, to skiver med Gorgonzola, og ett glass med Chianti.
Tenk hvor deilig det hadde vært med en sigar!

Vellykket?

Eieren av det røde lynet (en ZZ14 må vel kunne kalles et lyn; det er ikke mange ting som er raskere!) har sendt meg et bilde fra en sen kveld i november. Det er ingen andre å skylde på en guiden (som har gul vest på seg, og ser ut til å kjøre en R1150GS som heter Bamsefar) for at vi endte opp på 1.601 meter. De hvite greiene i veikanten er neppe hvitveis. Men middagen da vi kom tilbake var så bra at eventuelle kjølige bemerkninger forduftet.

Livorno

Todays map is here.
After yesterdays failed attempt to capture Bamsefar with the ocean, and after the whole morning wasted on Italian bureaucracy (about which I could write a whole book, which would be rejected when the publisher would say "OK, Harry Potter deals with fantacy - get real."). After all that, and more, I decided that it had to be ocean today.
I had planned the picture to your left, but Bamsefar (that is the bike) looks drunk with one large and one small eye. Even with the puck under the side stand. However, the new Hella FF-100 driving lights are nicely and discretely installed. Anyway, let me skip this picture, even though it shows the bike and ocean together.

Ah, much better. The reason it is no sun, is that I have taken Bamsefar to ee the ocean in Livorno (called Leghorn in English). According to my neighbours, who have a combined 600 years of experience of NOT living in Livorno, nothing in Livorno is as good as it is in Pisa. In particular, if there is any problem in Pisa, that problem will be worse in Livorno. Always. And since there was no sun this morning in Pisa, it obviously can't be sun here in Livorno. Goes without saying! Now, before I get carried away, I must remember that my lawyer is from Livorno. He is a fine gentleman, even if he lives in Livorno. That is what my neigbours tell me. And they are all Montemagno DOC. They should know. Education just clutter the simple things - listen to the old folks!

What would you say if your neighbour decided that he wanted to be a radio amateur and get himself an antenna in the garden? I got on the bike and rode on.

I ride on, and arrive at Santuario di Montenero. It is a sacret place, and has been so since a pesant on the 15th of May 1345 saw vergin Maria here. Now it is a nice complex, with a nice old bar. The lady cut some fresh bread and prociutto crudo and pecorino. I don't know why, but I simply love having lunch in such small and unpretencious bars. Tempt me to a Fresh restaurant with white tables, waiters and 350 years old wines - I'll still go for the simple things. In my view (and test), it is with food as with art: Conext is everything! The bar is deserted, and the lady asks if I am cold, tell me to sit my the termisifone (radiator). No, I tell her, I am not German, I am Norwegian. So we talk about the merluzzo (cod), the salmone, where my wife is (she noticed my ring!), that the ham has been made by a friend of her late husband that has a farm, and so on, and so on. I love it! But, alas, I can absolutely not take a photo of her - not now, not now. Later, she promises. The espresso is just as it should be, but I don't dare to snap a photo of it as she might believe I'm getting her on the picture.

First of all I am puzzled by what looks like Arabic to me. My Latin is also somewhat rusty (to say the least) so I leave it to some Highly Learned Reader to explain what this is about.

The church, and the complex in general, is most famous for the memorials pople leave behind. That is, if someone dies you leave a memorial here to assist them in Heaven (or how these things work). This has been going on for A Long Time.
The picture shows a horse-drawn vagon running over a girl. The text says

Caterina 12 years old, the daughter of Giovanni and Dioraira Cavallero, from Livorno, on the day of March 2nd 1888, on her way, was severely injured by a horse that had lost it's mind, but thanks to the graze of S:SS di Montenero she was saved. Q.M.P.

There are thousand of them. There are helmets with bullet holes (not all were saved), there are bloody shirts of those that survived thanks to the power of the Church here onthe mountain. Pictures of smashed cars, and so on, and so on. Thousands!

There is also a church, naturally, and it is nice. Too much decorated for my taste (remember, I like the austere).

On the way home I find this series of curves. I do them up and down a few times until I feel that going any faster will be dangerous. But I must say that Bamsefar is heavy! Even though I am 110 kg (well, let's be honest: 115 kg) it is One Heavy Pig. Roads like these make me feel it.
Don't get me wrong - I also have Transalp (two), and I believe that I would ride faster through here with a Transalp than with Bamsefar. But that isn't enough - I'll pick Bamsefar any day!

On the way home I find these green, rolling hills. I will have to come back one day when there is sun and the colours are lush. Today it is only dull. But the bike is nice! Did I mention the new Hella?

132 km made it a nice day, even though it didn't start so well. I think I managed to get what I could out of a grey day.

Finally I'll let you in on a secret: Tomorrow there will be rain and I'll be attending my lessons. But Wedensday it's slated to be sun. Then I'll try to do 1.000 miles (that will be 1.610 km). You see, Capa della Famiglia is attending a Film Festival and that leaves me free to give it a try. The longest I have done in one day is 780 km, but that was several years ago (and tens of thousand of kilometers less experience and endurance). We'll see - however, I advice you not to hold your breath while you wait!

Ocean

Efter flere forferdelige dager med regn kom solen endelig frem i dag. Det var virkelig tid for en tur til Havet.
Jeg kjørte fra mitt gjemmested her i fjellene ned over sletten, og ut til Marina di Pisa. Men dit hadde flere tusen andre også dratt for å se på Havet, så hovedgaten var sperret. Så derfor ble det ikke snakk om noen kjøretur langs stranden.
Isteden suste jeg opp til Marina di Vecchiano. Ikke så mange mennesker, men umulig å komme helt ned til vannet. Solen går ned og jeg er like langt fra et bilde av sykkelen og Havet.
Den eneste trøsten er at det er herlig med nye Hella FF-100 tusenmetere installert.

Men jeg vil absolutt ha et bilde av sykkelen og Havet. Så til slutt kjører jeg opp på Monte Pisano. På sletten nedenfor ser man Pisa, og Havet utenfor. Scenen lyses opp av mine tåkelys. Jeg hadde ikke min tripod med så det er litt uskarpt. Med bedre enn ingenting.

100 km.