Spania - del 5

Selv om en diger grappa på tom mage i går kveld gjorde at natten ikke forløp som jeg hadde planlagt, så er det likevel fantastisk å stå opp om morgene, i Morella, og se ut av vinduet. En fantastisk bymur, spanske fjell, og sol fra blå himmel. Alt er som det skal være. Klokken er bare åtte, og vi bestemmer oss for å ta en runde eller to i byen.
Over byen tårner en diger festning, men vi bestemmer oss for ikke å besøke den. Ikke så lett å forklare, men husk at vi bor i Italia. Det som vel er monumentenes hjemland. Vi føler for å se folk og hverdagsliv mer enn monumenter. På denne turen, i det minste. Det er mye å si om den saken, men slik har det blitt.
Nå er det ingen dårlig erstatning å vandre rundt i gatene i Morella. Men at det kommer mye turister hit i sesongen, det kan man se. Her og der ser vi skilt på tysk og fransk. Men nå ser det ikke ut til å være andre enn oss her. Det tar litt tid, men til slutt finner vi en liten bar.
Kaffen er ganske bra (men, naturligvis, det er ikke fersk melk) og selv om det ikke er noe dolce å få så sitter vi der i kroken og koster oss. Det er noe eget med disse morgenstundene på bar som vi har lært oss i Italia. Tiden før klokken ti er ikke min prime time, for å si det slik. Av to grunner. For det første er jeg fremdeles B-menneske, mens Hustruen er A. For det andre er jeg plaget av morgenstivhet. Det ordet har jeg fre revmatologisk avdeling, hvor en lege spurte meg om morgenstivheten plaget meg. Jeg syntes spørsmålet var litt rart, så jeg spurte "Stivhet - hvor?". Hun mente i leddene. Derfor kommer jeg alltid til å huske at når jeg våkner og er stiv, i leddene altså, da kan jeg bruke morgenstivhet med den største selvfølgelighet. Så som "Du Hustru, kan du hjelpe meg litt, jeg er litt sånn morgenstiv". Det er altså helt uproblematisk i vår familie!
Men, altså, det er fint å sitte stille på en bar i Morella og se på to spanske gubber. Men de drikker øl - klokken er bare litt over åtte. Og den ene tar en serviett, tørker seg om munnen, og slipper servietten likeglad ned på gulvet. Vi ser forbløffet på hverandre. Han som står i baren ser ikke ut til å bry seg.
Men vi ser noe annet. Som sagt så er det lov å røyke i barer i Spania. Det er så forunderlig, for alt annet er "på stell". For eksempel: tobakksautomatene er pålagt å kunne kontrolleres av en fjernkontroll slik at betjeningen kan kontrollere at det ikke selges tobakk til noen under 18 år. I Itaila er reglene strengere, og automatene har store oppslag om at det er forbudt å bruke dem dersom du er under 18 år. Hva tror du fungerer best?

Vi ser massevis av flotte utskårne dører. Det er tydelig at i Morella er det penger i omløp, og fokus på å vise frem byen fra sine beste side. Jeg har lett (det vil si jeg har Google't) men ikke funnet noe om alle de flotte dørene i Morella. Kanskje var det bare en tilfeldighet at mange av dem hadde motiv som lignet på hverandre. Store sirker og buer som vikler seg inn i hverandre.
Det er noe eget med stille byer som venter på innrykk av turister. Når man bor i Toscana så er man vant til akkurat den stemningen. De lokale tar seg til rette, det er plass på benkene, og i barene. Et besøk i San Gimignano i januar gir akkurat den følelsen (selv om her i Morella bor det i det minste en del mennesker).
Efter kaffe rusler vi videre. Gatene i Morella er trange og når det skal leveres gassflasker til forretningene da står trafikken. Lenge, for det er mange forrestningen som skal ha gass. Men det betyr vel også at det ikke er lagt gassledning hit. Det må blir veldig dyrt å varme opp dersom gassen skal leveres på flasker. Her må det undersøkes.Vi planlegger lunch i solen i dag, så det handles inn litt frukt og grønnsaker, brød, jamon, vann og på et konditori blir vi anbefalt en lokal søtsak (som naturligvis var den beste i verden). Den inneholdt mandler, og vi tok med to i en pose.
Vi går tilbake til hotellet, jeg skifter til kjøreutstyr, og henter sykkelen som har stått trygt inne i en butikk (!) hele natten.Når jeg har fått sykkelen ut og parkert den utenfor hotellet, da kaster jeg et blikk på bakdekket. Holy Cow! I går halset vi hesblesende efter våre spanske venner. Å gjøre det med en sykkel så tungt lastet som det Bamsefar er, det koster. Bakdekket er fullstendig nedslitt på kantene! Det dekket der har 3.2 bar i seg! Jeg finner frem måler og sjekker det; joda, dekket er nedslitt i løpet av én dag, proppfullt av luft! Svingende bølge - vi er jo nesten nede på corden! Jeg spør i resepsjonen om det er noen som selger dekk til motorsykler i nærheten, men det er det absolutt ikke.
Som kaptein ombord bestemmer jeg at eftersom det er tørt sommerføre uten en sky på himmelen, så skal vi fortsette selv om det ikke finnes mønster igjen på bakdekket (på sidene). Men om det regner, da er det stopp!

Inne i baren på hotellet er det lunch; klokken er litt over 11 og det serveres varm mat på store fat. Vi er forundret igjen. Det er fullt av håndverkere som luncher. Ingen (!) drikker vann men isteden øl og vin. Mye øl. Og altså varm mat.
Det røyes intenst, og gulvet ser ut som en svinesti. Det er ingen askebeger å se, og alle slipper asken og sneipene ned p gulvet sammen med servietter og annet rask! Her er det noe rart!

Mens noen står ved sykkelen i solskinnet og venter har andre tid til å ta bilder av den som venter. Hustruen har problemer med å betale, og tiden går. Klokken er nesten tolv da vi endelig er klar til å dra avgårde.

Dersom noen lurer på hvorfor det er absolutt nødvendig med "remote sensor" på termometeret på en sykkel ved Middelhavet så burde bildet over fortelle alt som er verdt å vite. Som vanlig i Spania så skinner solen fra blå himmel.

Endelig er vi klare til å dra alle sammen, og vi kobler til anlegget slik at vi kan snakke, tråkler oss ut av byen, og begynner nedstigningen fra toppen der Morella ligger. Vi har hatt en fin formiddag, og sett på folk og fe (for å si det slik) i en liten landsby i Spania. Langt fra det hektiske livet langs Costa Brava og Costa del Sol, og langt fra metopolene Barcelona og Madrid. Det går ganske mye saktere her ute. Alt går saktere.

Men vi venner oss ikke til kontrastene mennom det svært velorganiserte landet med den disiplinerte trafikken, og at barene ser ut som svinestier.
Vi forlater Morella; flott by, eller hva?
Vi har ikke kjørt mange minuttene før det begynner å gå oppover. Med gårdagens kjølige kveld i frisk minne får jeg streng beskjed om at over 1000 meter, det vil Hun absolutt ikke. Klikk på grafen over for å se hvordan det gikk denne femte dagen i Spania.Vi kjører gjennom små landsbyer. Her Mirambel.

Det har vært litt stille efter den strenge beskjeden om at vi må holde oss i lavlandet. For vi kan begge se at det er fjell i alle retninger. Uansett hvor vi snur oss ser vi fjell, fjell, fjell. Når man kommer bort fra kysten, da har Spania massevis av fjell. Her er det landsbyen Cantavieja som kneiser på, vel, et fjell. Vi klatrer videre oppover dit opp.
I motsetning til i Italia, så er det langt mellom bensinstasjonene i Spania. Så langt, faktisk, at vi ved et par anledninger ble veldig bekymret efter å ha sett på det gule lyset alt for lenge. Her oppe i Cantavieja finner vi en bar med bensinstasjon på andre siden av gaten. Folketomt.Ved siden av bensinstasjonen står det et stort mandeltre. Her blomstrer de altså i slutten av mars.
Kaffen er OK, men vi blir opptatt av det som er ut som sylteargurker. De heter baniera og smaker utmerket!
Jeg er bekymret for bakdekket, men nå som vi ikke forsøker å holde følge med våre spanske venner ser det ikke ut som om det slites mer enn vanlig. Men det er ganske åpenbart at vi ikke kan kjøre videre på et dekk som er helt nedslitt på sidene (og tynnslitt midt på). Men her på den spanske høysletten er det å få tak i Metzler Tourance som passer på en 1150GS like sansynlig som å treffe, vel, en GS :-)
Om vi trodde at Cantavieja var på toppen av verden, vel, det tok ikke lenge før vi så Cantavieja langt der nede (se pilen). For her går det opp, opp, opp. Det er Mr. Zumo som leder oss; vi er nemlig på vei til Cuenca (som til og med står på Unescos liste) og har bedt om å få korteste strekning dit. Hadde vi visst noe om spanske geografi hadde vi sikkert forstått at fjell er normalt i disse trakter.

Men det vet vi altså ikke, så "noen" om bord er ikke helt fornøyd da vi kjører over Puerto de Cuarto Pelado (1657 moh) og litt senere Puerto de Villarroya (1700 moh). Men, sier jeg til mitt forsvar: Det er ikke jeg som har bestemt at vi skal kjøre her. Vi var enige om å ta korteste veien til Cuenca. Jeg visste like lite som deg at det er slike fjell her.
Men selv på 1700 meter skinner solen fra knallblå himmel, det er ikke trafikk på veiene, og alt er bare velstand. Bortsett fra, naturligvis, at "noen" ikke liker å være mer enn 1000 meter over havet. Legg forresten merke til sne-gjerdet bak skiltet på passet som er 1700 meter!



Filmen viser hvordan det er å kjøre gjennom Cedrillas, Teurel, Aragon, i Spania. Efter å passert gjennom blir vi enige om at det ser ut som et fint sted å spise lunch. Vi snur, finner kirken, og setter oss på piazzaen.

Det er klassisk scene: Turister på en stor motorsykkel forbereder seg til å spise lunch på piazzaen utenfor kirken, ingen lokale er å se for det er siesta, go over det hele troner en borg fra 1100 tallet. Og på åtti-tallet ble det gitt tillatelse til å bygge et hus som ikke helt gled inn i bybildet.
Jeg sjekker bakdekket og situasjonen pasienten er alvorlig men stabil. Årsaken til at det ikke er blader på treet midt på plassen er trolig at byen ligger på 1350 moh.Det er naturligvis en bar her, og vi vil gjerne ha kaffe. De to gubbene drikker øl (som alle andre i Spania). Legg merke til den dugg-kalde ølkranen; slike skulle vi se hundrevis av. Og det ser unektelig herlig ut å skulle drikke en iskald øl fra den kranen der.
Men ikke kan jeg drikke øl (av flere grunner), og ikke kan jeg røyke. Spania er et land med mange forbudte fristelser, må jeg si. Legg ellers merke til det store glasset med bandiere; også her må vi smake.

Oppe på ett av våre mange fjell er det en stor statue, men ingen skilt. Mannen, en Konge?, har en snekrystall på hodet. Noen som vet noe om denne?

Vi stopper i Una for kaffe. Jeg vet ikke hva de lever av i denne lille landsbyen, men de har to barer med hver sin restaurant ved siden av hverandre. Vi går inn i den ene, men TV'en står så høyt på at Hustruen går ut uten å få seg hverken kaffe eller te. For meg er kaffen så viktig at jeg lider meg gjennom det. Situasjonen for pasienten er alvorlig, men stabil. Jeg har lyst på en sigarillo.

Endelig kommer vi til Cuenca. Isteden for å svinge inn i byen tar vi en tur gjennom industriområdet utenfor. Der finner vi BMW. Men de har ikke dekk til en GS; kan bestilles men det tar fire dager.
Men en fyr tilbyr seg å ta oss med til et verksted i nerheten som også driver med dekk. Og tro det eller ei, han har tilfeldigvis Metzler Tourance i min størrelse, både foran og bak! Det er nesten ikke til å tro. Vi avtaler at jeg skal komme tilbake neste morgen klokken ni, med sykkelen strippet for bagasje. Så skal han fixe biffen! Jeg er lettet!

At det er mange turister i Cuanca det kan man se fra størrelsen på turistinformasjonen. Jeg blir litt betenkt, for dette er ikke den typen byer vi er her for å besøke.



Mens man venter på at Hustruen er inne og finner oss et sted å bo kan man ikke gjøre annet enn å blinke litt med lysene. Noe skal man jo fordrive tiden med.

Naturligvis finner Hun et bra hotell til oss. Det er parkering i et låst parkeringsanlegg noen hundre meter borte.
Og nå skal det smake med middag! Men til tross for at Cuenca er provinshovedstad greier vi ikke å finne en restaurant. Det eneste vi finner er barer som har tapas.

Jeg venner meg ikke til hvordan man oppfører seg på spanske barer.

Eftersom det ikke er annet å få en tapas, tar vi tapas. Her jamon (som alltid) og litt pecorino.
Så gjentok jeg tabben og ba om en salat. En salat i Spania er et helt måltid i seg selv.

Vi blir enige om at vi nå forstår hvorfor det er så mange tykke mennesker å se i Spania (mange fler enn i Italia!). I en matkultur hvor måltidet ikke har noen naturlig slutt, men man kan fortsette å spise så lenge man gidder, der er det lett å legge på seg. Og vann? Vi er de eneste i lokalet som har vann på bordet i tillegg til vin. Nesten alle andre drikker øl. Og småspiser.

294 km.

Takk

Når man blogger er det vanskelig å vite om noen i det hele tatt er interessert. Kanskje synes "de der ute" at det hele er selvopptatt navlebeskuelse. Kanskje er det for mange detaljer, kanskje er det for få, kanskje er det for teit, kanskje for dårlig skrevet, og så videre.

Da er det fantastisk inspirerende når det dumper ned en epost som sier:

Jeg følger med på turen dere har hatt til Spania – og har det hyggelig når det dukker opp ett nytt kapittel. Så takk for at dere gidder å formidle dette til oss. Fortsett med det.

Kjære Bjørn: Takk skal du ha! Både for at du bruker av din tid til å lese hva vi skriver. Men enda mer fordi du sendte en epost til meg!
De beste ønsker fra oss i Toscana til deg i Norge.

Og dersom du passerer Montemagno skal jeg love deg en så diger lunch i haven at du aldri glemmer det.

[TaSK]

Spania - del 4

Kartet er fremdeles her.

Vi våkner på det meget triste Hotel Transit på jernbanestasjonen i Lleida. Hotellet ser ikke ut til å ha noen egne fasiliteter, så vi går inn i den store baren (som nok også er tradisjonell jernbanecafé og kanskje også serverer middag om kvelden). Med det jeg har lært om hvordan vi må uttale ting så greier jeg å få meg det som tilsverer en caffé latte og en dolce. Det største problemet er, som alltid skal det vise seg, at her i Spania bruker man ikke fersk melk men UHT. Det vil si ultra-sterilisert melk med tilhørende lang holbarhetstid. Jeg gjetter på at det er fordi det er veldig varmt om sommeren og at den ferske melken rett og slett ikke er så fersk efter noen timer. Men det er vel slike strabaser en reisende må finne seg i.Bamsefar har stått på hotellets private parkering hele natten, men nå henter jeg ham og vi lesser på med bagasje. Han er skrekkelig tung! Så sitter vi der i solen og venter. Vi har avtalt å dra på tur med våre nye venner, og vi skal møte dem her på togstasjonen i Lleida (hvor vi også har bodd; hotell Transit). Den spanske solen skinner, det er søndagsstille, og verden smiler til oss.Så kommer de: Claudia og Daniel på sin VStorm 650. Den er godt brukt, og lite gleder oss mer enn folk med motorsykler som ikke er blankpusset. Det skal ikke stikkes under en stol at Bamsefar fra tid til annen ikke er så blank i lakken som han kunne ha vært, men det skyldes at han er i bruk og ikke står på utstilling. Å dra på tur med folk som har blank sykkel gjør meg nervøs (jeg blir lett nervøs av slike sosiale klemmer). Jeg tenker: Hva hvis jeg kommer borti den og lager en ripe? Eller, hva hvis en stein spretter fra hjulet mitt og lager et merke i lakken? Eller, eller, eller.
Daniel ser litt bekymret på ned nedlessede Bamsefar og sier at vi skal holde oss på asfalten, og holde et rolig tempo. Om det er greit for oss?I tillegg til å vise litt av Catalonia ser vi hva denne dagen skulle handle om: En VStorm 650 med en meget dyktig sjåfør som hadde en helt uvanlig samkjørt hustru med seg, svinger, Bamsefar som sliter med å holde følge, og Hustruen (min) som koser seg. Helt nederst på bildet ser du vårt filmkamera.





Som man kan se så går det fort, det er ikke trafikk (som alltid i Spania når man holder seg borte fra kysten), de kjører fantastisk bra, og man kan høre at jeg må jobbe for å holde følge.



Men så svinger vi av fra veien hvor det er mulig å holde farten oppe og til en mindre vei. Her er det jammen ikke lett å holde følge. En 500 kg lastepram som slingrer seg gjennom svingene. Legg merke til at vi nesten tar borti i Mercedes ML omlag 1:06 ut i filmen.I hvert kryss hvor vi stopper spør Daniel Good? Vi svarer Si, si!Men til slutt overmannes vi av kaffetørst, og spør om vi ikke kan finne en bar de gjerne vil vise oss. Et sted verdt å besøke. Efter litt diskusjon sier de at, jo da, ikke så langt herfra finnes det et herlig sted. Og dermed legger vi avgårde. Først gjennom byen Tortose, og så, ikke til Canada, men til en nasjonalpark.

Det går opp, opp, opp. Det er skikkelig bratt, og veien svinger seg oppover. Fast dekke av varierende kvalitet, men hele tiden opp, opp, opp. Jeg har ikke tall på hvor mange hårnålsvinger vi var gjennom, men det må ha vært hundre. Den store attraksjonen er den ville fjellgjeiten som lever her. Gjeita på bildet er ikke ekte.

Eftersom vi kommer lenger og lengere opp blir det tørrere, mindre og mindre vegetasjon, og mer og mer skikkelige følelse av fjell, Vi passerer 1000 meter og det er enda langt igjen.

Endelig kommer vi opp på et slags platå, og der finner vi baren. Solen skinner og alt ligger til rette for en herlig kaffe og noe søtt. Det er jo noe eget med den tynne luften i fjellet. Og efter noen timer i salen gleder vi oss til å sette oss på stoler i solskinnet.Men det er stengt. Skiltet sier Tancat perla Mort de Dolores Sadate Estpada Propietaria som betyr at det er stengt fordi eieren er død. Hva kan man si? Men det er i det minste klart at det ikke blir hverken kake, kaffe, vann eller noe annet.
Vi blir litt opprådd - Claudia og Daniel spør om når vi føst er her oppe, om vi ikke skal kjøre helt opp på toppen og ta en titt på utsikten, før vi drar ned i lavlandet og drikker kaffe. Hvordan er veien, spør jeg som føler at 500 kg er litt i meste laget på slike veier. No problem, svarer Daniel. Så dermed kjører vi ytterligere noen hundre høydemeter. Det er absolutt verdt det! Der er utsikten fantastisk (for å si det mildt).Det er litt disig så vi kan ikke se havet. Men vi kan se noe annet: De peker og sier "Nå er vi på grensen - der borte er Aragon, Spania". Vi får en kort innføring i forholdet mellom Catalonia og Spania. Everything is good er konklusjonen. Det kan vi godt leve med!
Det er ikke så mange andre her oppe, men to andre sykler (en 650 scooter og en Transalp) har klatret helt opp. Og det er en skog av antenner for telefon and what not. Men det var det der med kaffen da. Og noe søtt. Og litt vann. Det er ikke annet å gjøre enn å kjøre ned, ned, ned.
De kjører fra oss. Bremsene på Bamsefar er helt OK, men vi er så tungt lastet at jeg synes det er tryggest å ta det litt rolig. Klikk på bildet over for å se både Hustruen i et uvasket speil og våre venner lenger nede i svingene. Nevnte jeg at det var mange svinger her?
Profilen viser godt en liten fjelltur midt på dagen. At det skulle bli bra med fjell også senere på dagen visste vi ikke enda.
Men til slutt er vi da nede på sletten igjen. Utenfor Tortose finner vi en bar. Det drikkes Vermuth, "cappuccino", kaffe og Coca Cola. Og spises nøtter. Solen skinner. Slik skal et besøk på en bar om formiddagen være. Vi ser på kartet for å finne ut hva vi skal gjøre. De foreslår å kjøre ut på et stort elve-delta, ta Catalonias siste ferge (bro under bygging), og så ut til en fiskerestaurant de vet om helt ute i sjøkanten. Good? spør Daniel. Good! svarer vi!
Fergen på vei inn. Posisjonen er avmerket dersom noen skulle føle for å dra ned og sjekke hvordan det går med broen. Blå himmel og sol, i tilfelle noen lurer på hvordan været er i Spania.Til slutt finner vi frem til Nuri, Carra de les Goles, 43580 La Cava, Deltebre (Baix Ebre), tlf 977480128 - 977267672. Stedet er avmerket med stor presisjon på kartet. Her er det blåsjell dampet i hvitvin som antipasto.To typer paella. Den ene ikke med ris men med en speiell kort pasta; dette bruker man ikke andre steder enn her på deltaet. Og hva annet kan man spise til dessert her i Catalonia om ikke Crema Catalan. Som regel synes jeg den er for søt, men her passet den perfekt. Ikke bare fordi den ikke var så søt som vanlig, men også fordi efter fiskemat passer det ekstra godt med slikt.
Maten, den var rett og slett utsøkt! Jeg elsker sjømat, kanskje er det fordi det er så vanskelig å lage det på en tilfredstillende måte. Enhver svakhet i råvarene avsløres lett.Og til slutt, en intet mindre enn perfekt kaffe. Jeg er jo ganske svak for akkurat det der. Men når enden også er god, da er det meste godt!Men nå er det ikke håp: Vi må ta farvell med våre nye venner. Deres lille sønn kommer hjem om ikke lenge, og de må suse avgårde. Et siste bilde før de drar. Vi lover å forsøke å besøke dem når vi skal hjem om to ukers tid.

Takk til dere, så langt!

Først ble våre planer (grunnleggende) endret fordi "noen" om bord fikk øye på en sneflekk. I dag har vi jo bare fullt efter, så dette inngikk absolutt ikke i det vi hadde planlagt. Heldigvis! Men hva nå?

Daniel hadde to forslag til steder å dra som ligger innover i landet. Vi velger den nermeste, Morella. Det er sen eftermiddag, men vi ber likevel Mr. Zumo om korteste vei (ikke raskeste tid). Det var virkelig en flott tur, men kanskje ikke så lurt.
Det er nemlig et 1200 meter høyt fjell mellom oss og Morella. Men det kan ikke vi så på vårt kart så vi legger i vei i fint driv. Temperaturen synker, det blir mørkt, og stemningen er ikke den beste når vi endelig er på toppen. Vindmøllene der oppe gjør jobben, men det er ganske hutrig med åtte grader. Jeg trøster meg med at det ikke var meg som ville velge korsteste strekning; jeg foreslo motorvei, men dengang ei.Vi kjører nedover, og plutselig åpnebarer Morella seg. Det er en diger festning som ligger opplyst som en øy et digert mørkt hav. Inntrykket er mektig!Vi finner et hotell i mørket, og får sette Bamsefar inne i en butikk (!) for natten. Hotellet har ingen restaurant, de sier det ikke er noe annet åpent nå (klokken er bare halv ti!), men at de kan lage en panini til meg. Jeg har blitt sulten igjen så jeg sier takk. Glassene inneholder, fre høyre, vann og grappa.
De sparer ikke på grappaen ute på landsbygden i Spania.

357 km.