Tolfa
Klikk på kartet for å se detalneje
En gang for lenge siden, på en strand ved det Indiske hav, der møtte vi noen trivelige folk fra Trondheim. Det viser seg at de holder til et sted som heter Tolfa. Tolfa ligger i Lazio, og derfor utenfor mitt naturlige territorium. Men jeg må gjøre et unntak denne gangen. Vi vil nemlig gjerne besøke dem. De har kjøpt et bitte lite hus som visstnok egner seg perfekt til å spise lunch i. Det er alt vi trenger å vite!
Men før vi drar må jeg overhale kalipperen bak, og skifte klosser. Det hadde jammen vært fint med garasje. Men her i Middelalderen er det utenkelig a skulle få bygge en garasje, så jeg greier meg fint med en stol å sitte på.
Ved lunchtider er vi klare til å dra. Planen er å spise litt lett, ta et strekk, spise en merende (mellom mål), finne et vakkert sted å overnatte, og så ankomme til Tolfa i morgen klar til lunchen.
Noen få kilometer hjemmefra finner vi denne bananen. Den er meget dominerende palssert i en stor rundkjøring utenfor Ponsacco. Den er så stor at den er synlig fra Verdensrommet; sjekk bildet på Goodle her. Jeg vet jeg er gammeldags, men jeg synes slikt er stygt. Det er stygt fordi det ikke ligger noe innsats bak. Se på David. Det er en kvalitetsforskjell som ikke kan beskrives. Og mens David er en enkel idé fantastisk utført er en banan en triviell ide som bare er mulig fordi den er diger. Er en diger banan bedre enn en liten? Er størrlsen på bananen viktig?
En banan? Er det fordi det ikke dyrkes bananer her at de har valgt en banan?
Midbuk av offentlige ressurser som kunne ha vært brukt til mye annet her i Italia.
Vi passerer Peccoli. Byen er minst 1.300 år gammel, og jeg er litt skamfull over at jeg ikke har vært der. Men det kommer dager efter denne!
Et par ord om Capa delle Famiglia. Bildet over er tatt med mitt "on board kamera", og viser hvordan vi tar en sving ett eller annet sted i Chianti. Det er ikke manipulert på noen måte. Hustruen sitter alstå bakpå mens vi ligger i nesten 45 grader, og hun snakker om slikt som Hustruen snakker om (vi har samtaleanlegg). Noen andre som har en Hustru i hennes alder som er med på slikt? Jeg elsker fantastiske Hustruer!
Uansett - vi har kjørt sørover til Volterra, derfra østover mot Siena. 90 minutter efter take-off er det på tid med litt mat. Vi stopper på en bar vi kjenner til. Den unge mannen lager ferske panini med prosciutto dolce, og pecorino stagionata. Herlig!
Med dette under vesten er det på tide å svinge sydover - inn i Etruskernes land.
For å komme oss sydover svinger vi inn på Firenze - Siena Autostrada. Det er meget, meget kjedelig. Sukk. Men på 20 minutter i 150 km/h er vi fremme i Siena, og det hadde sikkert tatt halvannen time og snirkle seg sørover på gamle veier.
Fra Siena tar vi SS73 mot Grosseto. Det er en typisk ny vei som går gjennom lansdkapet heller enn å følge det. Kjedelige greier.
Men heldigvis, den nye veien tar slutt. Filmen viser hvordan vi klatrer oppover Monte Amiata, Etruskernes hellige fjell. Der skal vi besøke den lille landsbyen Santa Fiore.
Som det fremgår av bildet så er gatene ikke akurat laget for biler. Faktisk er det litt komplisert med sykkel også.
Filmen viser hvordan det er å kjøre sykkel inne i Santa Fiore.
Vel inne i bykjernen setter vi oss ned på et gelateria og nyter det som nytes skal.
Kort intermezzo: Vi kjørte fordi denne fotografiske perlen, og vi la begge merke til den. Rene postkortet!
Vi fortsetter sydover. Efter stund kommer vi til Lazio, og kjører gjennom den lille byen Sorano. Den er kjent fra minst 300 f.Kr og er en liten perle. Problemet er at vi oppdager det først efter å ha passert; vi må kommer tilbake hit.
Det begynner å bli sent, og skyggene blir lange, og når vi ankommer Tuscania (som ikke ligger i Toscana) begynner det å skumre. Men se, der er det ingen steder å overnatte. Saken er at det er helligdag (vel, fridag) i Italia fredag 25. april (frigjøringsdagen) så det er langhelg. Og da er alt opptatt. Absolutt alt.
Vi suser over til neste store by, Vinterbo. Vi forsøker oss på flere steder, før vi gjør som man skal gjøre i Italia: Vi går inn på en bar og beklager vår nød.
Eieren forstår fullt ut vår situasjon, og ringer til en del folk han kjenner. Til ingen nytte. Det er fullt overalt. Til slutt sier han "Da har vi bare én ting igjen, men noen må følge dere dit". En dame som drikker en espresso melder seg straks frivillig.
Noen minutter senere står vi foran den trange døren til l'Instituto San Pio X, som er et kloster. Vår venninne ringer på, og en nonne åpner. Hun ser ikke særlig fornøyd ut da situasjonen forklares. Men så skrur Capa della Famiglia på sjarmen. Før vi vet ordet av det er vi tilbudt det eneste dobbeltrommet de har, og sykkelen kan vi bare parkere i hagen på baksiden.
Reglene er enkle: Vi kan gjerne gå ut for middag, men må ikke bli for sene. Frokost er fra 06:30 til 08:00, men vi kan få den tidligere dersom vi ønsker. Vi takker høflig nei til frokost før 06:30, stikker ut til en lett middag, og bli sluppet inn av en annen nonne.
Åpenbart hadde ikke rommet dobbeltseng, men det hadde to Bibler.
Efter en begivenhetrik natt på klosteret går vi neste morgen tilbake til baren for frokost. Der er det en ung dame som lager utsøkt cappuccino (legg merke til mitt stødige fokus på kaffen!) og eieren fra i går. Han er lke smilende som han var i går kveld. Vi takker og forteller at vi har hatt en herlig natt der borte sammen med nonnene.
(klikk på kartet for å se detaljene)
Men det er på tide for oss å komme oss til Tolfa.
I den lille byen Monte Romano stopper vi for (enda en) cappuccino. Der sitter vi i solen mens jeg betrakter en typisk Italiensk MC-kjører gjøe seg klar til en tur i solskinnet. Legg merke til at hun ikke kjørte Yamaha R6, bare en rød CBR 1000.
Vi for vår del suser videre mot Tolfa. Det er tørre og fine veier, det er fint dekke, solen skinner, og jeg er sammen med hustruen på tur. Ikke rart jeg smiler i hjelmen! Legg merke til at vi ligger mer enn 45 grader over i svingenen når vi er på tur!
Endelig kommer vi frem til Tolfa. Vi kvitter oss med kjøreutstyret, rusler en tur gjennom byen til det som nå heter Stallen. Der er det er vidunderlig utsikt, og en deilig terrasse å sitte på. Bildet viser vel hvordan vi hadde det.
(klikk på kartet for å se detaljene)
Efter en skikkelig dupp, efter å ikke ha tatt en sigarillo, men efter å ha vandret sakte tilbake til hovedhuset i Tolfa, efter alt dette er vi endelig klar til å reise hjem.
Turen hjem er ytterst kjedelig; vi suser nordover på via Aurelia. SOlen går ned og det er forsåvidt vakkert, men å kjøre på motorvei sliter på moralen. Tenk hvor mange vakre måter det er å forflytte seg på.
En gang for lenge siden, på en strand ved det Indiske hav, der møtte vi noen trivelige folk fra Trondheim. Det viser seg at de holder til et sted som heter Tolfa. Tolfa ligger i Lazio, og derfor utenfor mitt naturlige territorium. Men jeg må gjøre et unntak denne gangen. Vi vil nemlig gjerne besøke dem. De har kjøpt et bitte lite hus som visstnok egner seg perfekt til å spise lunch i. Det er alt vi trenger å vite!Men før vi drar må jeg overhale kalipperen bak, og skifte klosser. Det hadde jammen vært fint med garasje. Men her i Middelalderen er det utenkelig a skulle få bygge en garasje, så jeg greier meg fint med en stol å sitte på.
Ved lunchtider er vi klare til å dra. Planen er å spise litt lett, ta et strekk, spise en merende (mellom mål), finne et vakkert sted å overnatte, og så ankomme til Tolfa i morgen klar til lunchen.
Noen få kilometer hjemmefra finner vi denne bananen. Den er meget dominerende palssert i en stor rundkjøring utenfor Ponsacco. Den er så stor at den er synlig fra Verdensrommet; sjekk bildet på Goodle her. Jeg vet jeg er gammeldags, men jeg synes slikt er stygt. Det er stygt fordi det ikke ligger noe innsats bak. Se på David. Det er en kvalitetsforskjell som ikke kan beskrives. Og mens David er en enkel idé fantastisk utført er en banan en triviell ide som bare er mulig fordi den er diger. Er en diger banan bedre enn en liten? Er størrlsen på bananen viktig?En banan? Er det fordi det ikke dyrkes bananer her at de har valgt en banan?
Midbuk av offentlige ressurser som kunne ha vært brukt til mye annet her i Italia.
Vi passerer Peccoli. Byen er minst 1.300 år gammel, og jeg er litt skamfull over at jeg ikke har vært der. Men det kommer dager efter denne!Et par ord om Capa delle Famiglia. Bildet over er tatt med mitt "on board kamera", og viser hvordan vi tar en sving ett eller annet sted i Chianti. Det er ikke manipulert på noen måte. Hustruen sitter alstå bakpå mens vi ligger i nesten 45 grader, og hun snakker om slikt som Hustruen snakker om (vi har samtaleanlegg). Noen andre som har en Hustru i hennes alder som er med på slikt? Jeg elsker fantastiske Hustruer!Uansett - vi har kjørt sørover til Volterra, derfra østover mot Siena. 90 minutter efter take-off er det på tid med litt mat. Vi stopper på en bar vi kjenner til. Den unge mannen lager ferske panini med prosciutto dolce, og pecorino stagionata. Herlig!
Med dette under vesten er det på tide å svinge sydover - inn i Etruskernes land.
For å komme oss sydover svinger vi inn på Firenze - Siena Autostrada. Det er meget, meget kjedelig. Sukk. Men på 20 minutter i 150 km/h er vi fremme i Siena, og det hadde sikkert tatt halvannen time og snirkle seg sørover på gamle veier.Fra Siena tar vi SS73 mot Grosseto. Det er en typisk ny vei som går gjennom lansdkapet heller enn å følge det. Kjedelige greier.
Men heldigvis, den nye veien tar slutt. Filmen viser hvordan vi klatrer oppover Monte Amiata, Etruskernes hellige fjell. Der skal vi besøke den lille landsbyen Santa Fiore.
Som det fremgår av bildet så er gatene ikke akurat laget for biler. Faktisk er det litt komplisert med sykkel også.Filmen viser hvordan det er å kjøre sykkel inne i Santa Fiore.
Vel inne i bykjernen setter vi oss ned på et gelateria og nyter det som nytes skal.
Kort intermezzo: Vi kjørte fordi denne fotografiske perlen, og vi la begge merke til den. Rene postkortet!Vi fortsetter sydover. Efter stund kommer vi til Lazio, og kjører gjennom den lille byen Sorano. Den er kjent fra minst 300 f.Kr og er en liten perle. Problemet er at vi oppdager det først efter å ha passert; vi må kommer tilbake hit.
Det begynner å bli sent, og skyggene blir lange, og når vi ankommer Tuscania (som ikke ligger i Toscana) begynner det å skumre. Men se, der er det ingen steder å overnatte. Saken er at det er helligdag (vel, fridag) i Italia fredag 25. april (frigjøringsdagen) så det er langhelg. Og da er alt opptatt. Absolutt alt.Vi suser over til neste store by, Vinterbo. Vi forsøker oss på flere steder, før vi gjør som man skal gjøre i Italia: Vi går inn på en bar og beklager vår nød.
Eieren forstår fullt ut vår situasjon, og ringer til en del folk han kjenner. Til ingen nytte. Det er fullt overalt. Til slutt sier han "Da har vi bare én ting igjen, men noen må følge dere dit". En dame som drikker en espresso melder seg straks frivillig.
Noen minutter senere står vi foran den trange døren til l'Instituto San Pio X, som er et kloster. Vår venninne ringer på, og en nonne åpner. Hun ser ikke særlig fornøyd ut da situasjonen forklares. Men så skrur Capa della Famiglia på sjarmen. Før vi vet ordet av det er vi tilbudt det eneste dobbeltrommet de har, og sykkelen kan vi bare parkere i hagen på baksiden.
Reglene er enkle: Vi kan gjerne gå ut for middag, men må ikke bli for sene. Frokost er fra 06:30 til 08:00, men vi kan få den tidligere dersom vi ønsker. Vi takker høflig nei til frokost før 06:30, stikker ut til en lett middag, og bli sluppet inn av en annen nonne.
Åpenbart hadde ikke rommet dobbeltseng, men det hadde to Bibler.
Efter en begivenhetrik natt på klosteret går vi neste morgen tilbake til baren for frokost. Der er det en ung dame som lager utsøkt cappuccino (legg merke til mitt stødige fokus på kaffen!) og eieren fra i går. Han er lke smilende som han var i går kveld. Vi takker og forteller at vi har hatt en herlig natt der borte sammen med nonnene.(klikk på kartet for å se detaljene)Men det er på tide for oss å komme oss til Tolfa.
I den lille byen Monte Romano stopper vi for (enda en) cappuccino. Der sitter vi i solen mens jeg betrakter en typisk Italiensk MC-kjører gjøe seg klar til en tur i solskinnet. Legg merke til at hun ikke kjørte Yamaha R6, bare en rød CBR 1000.Vi for vår del suser videre mot Tolfa. Det er tørre og fine veier, det er fint dekke, solen skinner, og jeg er sammen med hustruen på tur. Ikke rart jeg smiler i hjelmen! Legg merke til at vi ligger mer enn 45 grader over i svingenen når vi er på tur!Endelig kommer vi frem til Tolfa. Vi kvitter oss med kjøreutstyret, rusler en tur gjennom byen til det som nå heter Stallen. Der er det er vidunderlig utsikt, og en deilig terrasse å sitte på. Bildet viser vel hvordan vi hadde det.(klikk på kartet for å se detaljene)Efter en skikkelig dupp, efter å ikke ha tatt en sigarillo, men efter å ha vandret sakte tilbake til hovedhuset i Tolfa, efter alt dette er vi endelig klar til å reise hjem.
Turen hjem er ytterst kjedelig; vi suser nordover på via Aurelia. SOlen går ned og det er forsåvidt vakkert, men å kjøre på motorvei sliter på moralen. Tenk hvor mange vakre måter det er å forflytte seg på.
Skrevet av TaSK klokken 13:05. (Link hit)
Send som epost:
