Brunello di Montalcino

Dagens kart er her.
Det er mange steder man kan kjøre motorsykkel. Jeg har sett "Long Way Around" på DVD om gutta som kjører Jorden rundt (på samme sykkel som vi har!). Jeg følger med på en del MC-fora og ser folk som kjører i Angola (hvor de to største problemene er løver og at man dør på grunn av vannmangel). Ganske anderledes her i Toscana.
Her bor det mange mennesker, og her har det vært organiserte samfunn lenge. I de siste tre tusen år har vi her hatt sammfunnstrukturer som ligner på de vi har i dag (ikke steinaldermenn som tegner elger på fjell, men Etruskere som bor i bystater (Volterra, for eksempel) med 25.000 innbyggere). Uansett - det er lite fjell og vidde, uberørt natur og isbreer i mine rapporter. Take it or leave it.

Men jeg har andre ting å rapportere om. For eksempel dette: Ett av de store dilemmaene man møter når man skal feire sin 45-års dag er hvilken vin. Vi kan velge en "Super Tuscan", en Vino Noble di Montepulciano, eller kanskje en Brunello di Montalcino. Et annet alternativ er Barolo. Men Barolo er ikke i Toscana, så Sorry Barolo - some other time.
I valget mellom Brunello og Vino Nobile er det bare én ting å gjøre, nemlig å dra dit og få en følelse med stemmningen. Der det føles best, der kjøper jeg vinen.

Jeg starter dagen slik dager bør startes: Med skikkelig frokost (panettone og cappuccino), studier av Bind 7 av det som tilsvarer NAF-boken, kartet, og Mr. Zumo.

Jeg forsøker å huske på at det er midt på vinteren, og da gjelder det å ta på seg sine norske gamasjer. De hindrer effektivt at det blir kalt på leggene. Jeg ser nemlig av yr.no at det har vært frost inne i landet i natt, så det gjelder å være forberedt.
Om jeg kan velge, da velger jeg jo å kjøre i fjellet. Men selv jeg forstår at når det er slutten av desember, da ligger det sne i passene over 1.000 meter. Også her i Toscana.

Dagens plan er å suse til Firenze og derfra sørover til Siena. Ved Siena svinger jeg inn i landskapet, og derfra skal jeg snike meg bort til Montalcino.
Om Montalcino sier Boken (altså bind 7 av Giro d'Italia) at det trolig er den vakreste byen i Toscana. Og det er ikke en liten påstand, må jeg si.
Jeg leser mange turbeskrivelser fra folk som kjører MC andre steder i verden (noen laster skal man da ha). jeg er særlig fasinert av folk som kjører i de vestlige delene av USA, i Alaska, Canada, Russland, og Australia. Særlig det siste. Det viktigste særtrekket for alle disse stedene er den ufattelige tomheten. Å kjøre i tre dager og ta bilde av alle bilene du møter (fire stykker). Slikt fremstår som fullstendig absurd her i Den Gamle Verden.
Tårnet var en del av en stor festning som engang lå her. Dante Alghieri var med da styrkene fra Pisa som holdt til i festningen den 16. august 1289 kapitulerte for en kombinert styrke fra Lucca og Firenze. Festningen er borte fordi fjellet er brukt til å lage sement. Det er ellers verdt å merke seg at landsbyen Caprona som ligger nedenfor tårnet var 1000 år gammel da festningen ble bygget.
Så selv om jeg blir imponert over folk som har problemer med kenguruer, klapperslanger og faren for å tørste i hjel om sykkelen svikter, så imponeres jeg fremdeles mest over det som er skapt av mennesker.
En gammel festning "penere" enn et gammelt fjell.


Solen står opp og kaster sine første skrå stråler på jorder som er kalde efter natten. En tynn dis stiger opp, men jeg greier ikke å få den med på bildet.
Det ligger rim så jeg kjører forsiktig. Det gjør ikke italienere, som er helt imun mot slike farer. Ikke rart forsikring er dyrt her i dette landet.

Jeg suser langs Fi-Pi-Li til Firenze (i den grad 90 km/t er å "suse"). Litt vest for Firenze svinger jeg inn Autostrada delle sole. Jeg svinger av på første avkjøring (det koster 50 cent), og så er jeg på via Cassia. Riktignok gikk ikke den antikke via Cassia fra Firenze sørover til Siena, men fra Firenze mot Arezzo. Men slik er det nå, at SS 2 (riksvei 2) heter via Cassia. Skiltet til høyre viser forresten at vi er 283 km fra Roma (alle veier fører som kjent til Roma).
Dagens tema skal jo være Brunello di Montalcino, men Chanti Classico er også en OK vin. Lettere og lysere i farven, men helt OK.

Her så langt inne i landet har det vært mye landere i natt. Og ved en vannpost ligger isen enda tykk. Det gjelder å kjøre forsiktig her nå. Intet ønske om å bli statistikk.
Det er jo denne forskjellen i klima som gjør vinene fra Toscana som veldig varierte. Men én ting er viktig: Hustruen må ikke få vite om at det er rim og is i veikantene når jeg er på tur. Da blir det nemlig ikke så mange turer i fremtiden. Så bildet til venstre er her er ikke tatt av meg, viser ikke Bamsefar, og er satt inn bare som en tilfeldig illustrasjno uten tilknytning til teksten. For å si det slik.
En drøy time efter at jeg dro hjemmefra er det på tide med et stopp. Rett nedenfor de flotte murene rundt Monteriggioni er det en herlig liten bar. Jeg står en stund og betrakter den klassiske scenen: Middelalderborg (bygget 1219) i Toscana, omkranset av vinranker. Kan det blir bedre?
Jeg skal drikke kaffe, og følgende sitat om den italienske kaffen er ganske bra:

Consider a mug of American coffee. It is found everywhere. It can be made by anyone. It is cheap - and refills are free. Being largely without flavor it can be diluted to taste. What it lacks in allure it makes up in size. It is the most democratic method ever devised for introducing caffeine into human beings.
Now take a cup of Italian espresso. It requires expensive equipment. Price-to-volume ratio is outrageous, suggesting indifference to the consumer and ignorance of the market. The aesthetic satisfaction accessory to the beverage far outweighs its metabolic impact. It is not a drink; it is an artifact.

Sitatet er hentet herfra. Men nå har jeg et problem.
Man skal ikke spise mellom frokost og lunch (den kanin-aktige småspisingen man er så stolt av i Norge egner seg bare for folk som vil legge på seg). Men den panettonen jeg spiste for noen timer siden er borte, og det er kaldt. Så for én gangs skyld bevilger jeg meg en merenda. Min lille bar har et fantastisk utvalg i ferske (som i ferskt, ikke half-baked som i Norge) brød, de deiligste skinker og den mest fantastiske prcorino. Derefter en ekte kaffe. Kan et stopp på vei til Montalcino bli bedre?



Jeg passerer Siena, og fortsetter sydover på min reise mot Montalcino. Jeg kjører inn i Chianti Colle Senesi og passerer Castello di Poggio ai Frati. Jeg tar to bilder av slottet, begge med Bamsefar forsiktig plassert i hjørnet av bildet. På det nederste ser man også "Siena skyline" til venstre for sykkelen. Du kan klikke på bildene for å se flere detaljer.

Dette området av Toscana, den sentrale delen, har vært bebodd i den moderne betydningen av ordet i ca 3.000 år. Med "moderne" mener jeg at steinalderforlket som tegnet elger på knausene i Dokka og Alta riktignok sørget for at området var befolket for flere tusen år siden, men steinalderfolk som vandrer omkring har ingen likheter med vår måte å leve på. De 25.000 som bodde bak den syv km lange bymuren i Volterra på samme tidspunkt, de bodde som oss i velorganiserte samfunn med en fungerende infrastruktur.
Her på vei til Montalcino, midt ute på et jorde mellom noen oliventrær kommer jeg over en kirke. Det er ikke noe her bortsett fra kirken - kanskje var det en bye her engang? Uansett, en informasjonstavle sier at kirken heter Pieve di San Giovanni Batista og at den ble innvitet i 1189. Det er rimelig å si at noe slikt som 50 generasjoner har sittet på benkene her inne. Ute i det som nå er et jorde.
Men jeg har kommet hit i søken efter Brunello di Montalcino. Av de virkelig store italienerne er det var bare Barolo som er mer berømt. Den synes jeg er i heftigste laget for det meste. Jeg spiser ikke lenger ting som er s kraftige at de kan stå seg i mot en Barolo. Ikke fordi jeg ikke vil, men alderen gjør at jeg ikke bør. Og da har jeg sluttet. Sukk.
Ellers er det vinranker overalt her på nord-øst siden av byen. Jeg gjetter på at bildene vil være mye bedre om våren når alle rankene står fulle av irrgrønne ranker.
På det nederste av de to store bildene over ser man så vidt kirketårnene i Montalcino på toppen av høyden i midten.
Mr. Zumo har ledet meg inn på en grusvei og det er forsåvidt greit. Men det er godt å vite at det er grus for da skal jeg ikke kjøe her med Hustruen. Selv om det er mange herlige bider man kan ta.
Når jeg kommer til skiltet med 20% stigning og svingete vei, da kan jeg ikke gjøre annet enn å gjøre meg klar. Er man på tur så er man på tur. La det bare være sagt: 20% er meget bratt. Det er 30 desember, det er fremdeles lenge igjen til lunch, solen varmer ikke skikkelig her på nordsiden, det har vært rim i natt, og vi snakker om en grusvei. hmmmm. Men jeg kjører oppover med godt mot. Da vi kommer til der det er 20% da begynner mine Tourance gatedekk å slippe taket. Det er åpenbart at en stopp blir en katastrofe (begynner å skli bakover, et cetera) så det er bare én ting å gjøre: Gi gass og klatre oppover. Så mens turtallet stiger og grusspruten øker sjangler jeg oppover. Plutselig er jeg oppe og kommer inn på fast dekke; Bamsefar bykser fremover og lager en lang sort stripe på asfalten. Det holder på å gå galt, men det går godt.
Vel oppe i Montalcino sitter jeg en stund for å roe meg ned; en sigar ville ha gjort susen. Men dengang ei!
Det har plutselig blitt overskyet og jeg inner ingen gode steder å ta bilder. Den noe brå ankomsten tok liksom litt av piffen ut av meg. Men jeg kjører da opp til festningen som kroner over resten av byen. Det står Brunello på hver eneste bygning i byen så jeg lurer på om Montalcino er like uekte som San Gimignano. Noe å undersøke.

Isteden for å henge omkring kjører jeg nordover et lite stykke til jeg kommer til Abbazia si Sant'Antimo. Klosteret er først omtalt i 814. I 1117 ble det bygget en mye større kirke (på det nederste bildet kan du se hvordan den nye kriken "omfatter" den gamle). Men den nye kirken var for stor, og klosteret greide ikke å betale regningene sine. Bare 04 år senere er økonomiske bekymringer notert. Derefter gikk det nedover, helt til Paven i 1462 stengte hele greia.
Men går det oppover igjen, og nå holdes det messe de foreskrevne seks ganger om dagen i henhold til den Gregorianske liturgien (inkludert sang) som var i bruk forrige gang kirken var i bruk (for 700 år siden). Gjenta efter meg: Seks ganger om dagen!
Tidene for messe og gregoriasnk sang er Logi (klokken syv), Terza Messa (klokken ni), Sesta (klokken kvart på ett), Nona (kvart på tre), Vespro (klokken syv) og Compieta (halv ni). Skiltet som forteller om tidene er på italiensk, og der står det også Per alcune circostanze il presente orario puo subire variazioni. Eller "Tidene er faste, men kan variere". Velkommen til Italia.

Så er det endelig tid for lunch. Jeg tar en tagliatelle fatta a casa med chingiale (villsvin). Derefter en enkel insalata mista. Derefter en kaffe. Men ingen sigar. Hvor deilig hadde det ikke vært med en sigar. Men ingen sigar.
Jeg sitter en stund på en benk, og s kjører jeg videre. Jeg finner stadig flere vinranker, med slott i bakgrunnen (som jeg ikke vet noe om), og i horisonten Etruskernes hellige fjell Amiata.


Derfra er det ikke langt til via Cassia igjen, og jeg tar dette klassiske bildet. Nesten MC-porno: Naken sykkel poserer for fotografen sammen med potente sypresser, i Chianti.

Dagens siste stopp er i Bounconvento hvor jeg tar en herlig espresso med en crema som er en halv centimeter tykk. Slik skal det være.
Solen går ned og jeg tar et siste bilde av Bamsefar med the rolling hills in Chianti i bakgrunnen. Jeg liker foreesten bildet: De som kjører bil, de kjører i andre retnignen.

Tilsammen ble det 423 km i dag. Flott vintertur. Nesten som å gå på ski i vinterfjellet.

Santa Maria del Giudice

Dagens kart her her.
Det er mange ting som skal planlegges nå før jul. Hva man skal drikke er én av dem. Så isteden for å bla litt i Nordlys mens jeg spiser frokost leser jeg om viner. Mer spenning og uforløst lengsel der.
Mens jeg sitter der og leser ser jeg at solen skinner, at det er blå himmel, at det er vindstille, at alt ligger til rette for en liten tur med Bamsefar. Men hvor?
Skal man forlate sine plikter for å kjøre sykkel, da må målet for turen ha en verdi i seg selv. Livet er for kort til å ikke ha et mål når man drar på tur.
Heldigvis har jeg en venn på Internett. Han skiver at hans besteforeldre kom fra et sted som heter Santa Maria del Giudice utenfor Lucca; vet jeg hvor det er?
Ikke bare vet jeg hvor det er, jeg skal også dra dit nå med en eneste gang!

Landsbyen består av to deler: Den nye og den gamle. jeg starter naturligvis i den gamle. Kirken er mer enn 1.000 år gammel, men det er skygge på fasaden når jeg kommer dit. Så jeg parkerer sykkelen og setter meg på kirketrappen og venter på sol. mens jeg venter funderer jeg på om det er mulig å ta én eneste sigar uten å sprekke. Fat chance, som de sier "Over there".

Det er stille i den gamle delen så efter en stund kjører jeg over i den nye. Der er den nye kirken; fullstendig restaurert og ombygget i 1499 står det. Det står fem stygge biler utenfor kirken så jeg greier ikke å få noe bra bilde derfra. Trøsten må bli damen som sykler langs kirkeveggen.

Et par timer har passert, og det er tid for litt lunch. På piazzaen midt i byen er det en stygg marmor-statue av den typen som ble satt opp i alle landsbyer i Italia i mellomkrigstiden. Alle viser engler som tar over Ånden til en soldat som dør.
Jeg går inn i landsbyens lille alimentari. Jeg er 202 cm og det blir litt kaos; det er ikke hver dag de får en kyklop inn i butikken.
De spør hvorfor jeg er her, og jeg forteller historien om en venn (dropper det med Internett) hvis besteforeldre dro til Amerika. Men jeg vet jo ikke min "venns" ekte navn så når de begynner å foreslå den ene efter den andre kan jeg bare beklage.
Til slutt foreslår de å hente Antonio - han er 92 år og husker alt. Om om det vil hjelpe her.
Til slutt roer det seg ned såpass at jeg kan be om en panino - pane integrale, per favore med litt prociutto e pecorino stagionata.
Så sitter jeg der da, i den varme formiddagssolen i slutten av desember, og spiser min panino, og funderer på hvor mange landsbyer som denne finnes det egentlig i Toscana?

Firenze

Hvorvidt Beijing kommer til å bli The Place to Be i det 21. århundre gjenstår å se. Men New York var det i det 20. århundre og London i det 19. I det 15. og 16. århundre var det i vår del av verden bare ett sted å være: I Firenze. I tilfelle noen ikke skulle ha detaljene klart for seg så er dette den korteste beskrivelsen som tenkes kan:

Grunnlagt av en relativt berømt romersk general ved navn Julius Cæsar i år 59 f.Kr. Firenze var en landsby i om lag 700 år før den begynte å vokse for alvor. Rundt år 1.000 tok det virkelig av, og Firenze har siden den gang vært den viktigste byen i Toscana. Mest kjent for å ha vært arnested for Rennesansen (som er norsk uttale av et engelsk ord lånt fra fransk lånt fra det italienske ordet for ”gjenfødelse”). Det som skjedde var at Middelalderens mørke og knugende normer og verdisett ble feid av banen av et mer humanistisk verdensbilde basert på antikkens vitenskap og kunst (derfor gjenfødelse). Essensen er denne: Verdens rikeste familie (med tjente penger, ikke konger etc.) fant ut at kunst og arkitektur var kule greier å bruke penger på. Slikt gir en viss oppblomstring. Resultatet av denne pengebruken er det vi skal forsøke å se på fra setet på Bamsefar. Og slik er det med den saken.

Mesteparten av sentrum av Firenze er ZTL (Zona a Traffico Limitato – et begrep alle Italienere kjenner) som betyr at det forbudt å ferdes der med bil. Den enkleste (men ikke beste!) måten å reise til Firenze på er derfor å ta toget.

Hovedjernbanestasjonen Santa Maria Novella ligger så midt i sentrum som det er mulig å komme. Fra Pisa bruker toget 50 minutter og går minst én gang i timen. Selv om Firenze har en halv million innbyggere (som Oslo) er det gamle sentrum med alle severdighetene i gangavstand. Så, om du skal besøke Firenze bør du ta toget.

Med mindre, naturligvis, du kjører sykkel. Det er andre regler for oss MC-kjørere! Her i Italia er ikke verden sort-hvitt som i Norge; det er ikke slik at enten er det lov, eller så er det absolutt, ubrytelig forbudt. Her erkjenner alle at sort og hvitt er unntakene – verden er faktisk full av farver og nyanser. Slik også med trafikkreglene.
ZTL er åpenbart til for å følges, og det er ikke meningen at digre utlendinger på enda større motorsykler (jeg veier bare 110 kg mens Bamsefar nok veier 250 – jeg er lillegutt når vi er på tur) skal suse rundt i ZTL. Men helt forbudt er det jo heller ikke.
Dagens utfordring er derfor slik: er det mulig å få med seg de viktigste tingene i Firenze uten å gå av sykkelen? Eller i det minste ikke gå lenger fra sykkelen enn at man har øyekontakt med den.

Det som tilsvarer NAF her i Italia har noe som tilsvarer "NAF boken". Så mens Norge og Italia er like store (fysisk sett) er den italienske versjonen av "NAF boken" hele 21 bind. Det er tydeligvis mer å se. Uansett, når man planlegger en tur til Firenze da er det bare ett sted å starte: I bind 3 av "NAF boken". Lese gjør man mens man spier frokost: Panettone, en cappuccino, og et glass vann fra kilden.

Kartet for dagen med alle bildene er her.

Det første man man gjøre i Firenze er å se på bymuren. Det er ikke så mye igjen om i Pisa eller Lucca, men det som er igjen er desto større. På bildet over er bilen nede i høyre hjørne en god målestokk. P bildet til venstre er det Bamsefar som er det man skal sammenligne med. Ser du ikke Bamsefar? Vel, da må du klikke på bilde og se nøye efter. Tårnet i bymuren er (også) enormt.

Over århundrene er stadig mer av bymuren revet for å gi plass til en stadig ekspansjon av byen. Det kan man jo forstå; gatene er trange nok som de er. Men som turist er det jo synd at en så flott bymur er borte. Vi får trøste oss med restene.

Første stopp inne i byen, et obligatorisk stopp, er Palazzo Pitti. Det er så digert at selv med linsen på 18mm greier jeg bare å få med meg 1/3 av fasaden. Enormt digert! Det er bygget som privatbolig til ett par med to barn.

Som du sikkert vet er det ikke langt fra Palazzo Pitti til sentrum av Firenze. Man må bare passere over Ponte Vecchio. Vi vanlig dødelige går til fots over broen. Men du super-rike, så som Medici hertugen av Toscana, han får sin arkitekt Vasari til å bygge en korridor fra Palazzo Pitti gjennom hele byen. Det er den man ser passere over Ponte Vecchio.
Noen få ord om Ponte Vecchio: Den første broen på dette stedet var Romersk. Den broen vi ser i dag er bygget i 1354 efter en flom. Jeg greide ikke å få sykkelen opp på selve broen for det sto tre politibiler der, og det blir litt mye selv for meg. Så du får nøye deg med dette bildet tatt hundre meter unna.

Fra Piazza Michelangelo kan man se ut over hele byen. Fra venstre ser vi Ponte Vecchio, tårnet på Palazzo di Signori, og il Duomo.
Mens du står og ser på utsikten bør du også legge merke til at det finnes en kopi av David (det er altså en statue :-) der på plassen. Årsaken til at du bør kikke på den er at du ikke kommer til å få se orginalen senere i dag.

Et besøk i Firenze er ikke komplett uten å ha vært ved Duomo. På mange måter er Firenze din Duomo. Med den største kuppelen bygget siden Romersk tid. Og kuppelen er bygget uten bruk av stilas; ta en titt på den neste gang og tenk over akkurat det! Kirken er forresten den fjerde største i verden; bygget på 14 og 1500 tallet.
Men altså: som bildet viser kan man besøke il Duomo i Firenze uten å forlate sykkelen (inn i kirken gidder man likevel ikke gå).

Så for å summere opp: På sykkel kan du trygt legge inn et besøk i Firenze. Med unntak av Davis får du sett alle de "store" tingene. Du kan være ekste turist i Firenze uten å gå av sykkelen.
Eller med andre ord: Det er greit å si "jada, vi skal ta en dag i Firenze" for du vet det ikke betyr å traske rundt.

Helt til slutt litt sykkel-porno: Naken sykkel poserer for fotografen med vinranker i Chanti i bakgrunnen.

Kartet er her.

En dårlig dag

Dagen skal jo egentlig starte med pannettone, men noen i familien ser ut til å hatt kake til middag i går. Så jeg må trøste meg med én skive ferskt brød med hjemmelaget fikensyltetøy. Fiken er så søtt at 600 gram sukker er tilstrekkelig til en hel kilo fruktkjøtt.
Og dagen skal egentlig starte med å studere kartet over Toscana (det grønne). Men jeg føler meg presset til å hjelpe en doktorgradsstudent jeg har ansvaret for, så isteden leser jeg om det deomene-spesifikke språket Obol. Så om et språk for å kunne programmere sikkerhetsprotokoller er din greie skal du bare kontakte meg.

Men heller ikke efter å ha kommentert alt som måtte kommenteres er jeg klar til en liten tur. Marine har klaget over at noen EDB-greier ikke fungerer som de skal. Dermed går det ytterligere en time.
Planen var å kjøre over Passo di Cerreto (samme som forrige lørdag) og tilbake til Toscana over Passo di Pradarena. Det skal nemlig være en romersk vei på nordsiden av passet - jeg liker slikt. Men nå er det for sent for slikt.

Men endelig er jeg klar, og legger avgårde på en liten eftermiddagstur. Har ikke kjørt mange kilometrene før jeg skal fylle tanken. Bare for å oppdage at landets bensinstasjoner streker i dag. Argh!
Så det eneste bildet jeg fikk tatt er fra høyden ved San Guiliano Terme. Bildet viser det Skjeve Tårnet i Pisa sett fra litt avstand. Jeg trenger en bedre linse tror jeg.

Passo di Lagastrello and Passo di Cerreto

Det er synd på Hustruen. For mens jeg er Her må hun være Der. Og Der, det er i Tromsø. Men det er synd på meg også, som må være her alene. Som trøst har jeg Bamsefar. Her er et råd til alle kvinner som er redd deres mann vil dra avgårde med en ung blondine (ikke hode, ikke penger, masse kropp): Kjøp en BMW R1150GS til mannen din og si at han får den i gave på to betingelser: At han kjører masse og blir en flink sjåfør, og at du får sitte på rundt om i hele Toscana. Jeg garanterer at det fungerer!
Jeg har akkurat gjennomføt 80.000 service på Bamsefar. Alt ok. De første syv (fra 10.000 og oppover) har jeg fått BMW til å gjøre. Men nå er jeg klar til å gjøre det selv. Ikke så vanskelig, og jeg tror nok at jeg fokuserer på detaljer på en måte man ikke kan forvente at en forhandler tar seg tid til. Nå går den bedre og jevnere enn den noen sinne har gjort!
Som alle andre dager det er tur på gang starter jeg med en skikkelig frokost: Et stykke panettone og en cappuccino. Lesestoffet er en oversikt over spesielle spisesteder i Toscana, og det beste kartet som finnes over Toscana.

Planen i dag er å kjøre over to pass i Appenninene, helt nord i Toscana. Passene Lagastrello og Cerreto går begge fra Toscana over til Emilia-Romagna. Du finner kart over hele dagen med alle bildene her.

Når det er vinter, da kjører jeg vanligvis i fjellene alene. Hun, Kapteinen ombord, er lite entusiastisk for sne i sin alminnelighet, og når vi kjører sykkel i særdeleshet. Så det blir lite kjøring i fjellene nå om vinteren. Men jeg kan da ikke tilbringe en hel vinter i lavlandet, kan jeg?

Selv om værvarslet var bra så var det tåke da jeg kom opp til ca 1.000 moh, og på 1.200 moh var den tykk som grøt. Det er 9. desember, og første gangen jeg skal bruke de oppvarmede holkene mine: De fungerer ikke. Sukk - mer arbeid.

Det er en typisk italiensk bar / trattoria der oppe på passet. Klokken halv elleve er det naturligvis ingen andre der enn meg, og de arbeidet med å gjøre klar til lunchen i ett-tiden. Jeg sitter med syggen mot en radiator og varmer meg en stund.

Jeg spør om det er noen stilige ting å se i nærheten. De sier at rett bortenfor er det en bro over et dypt juv og at utsikten derfra er fantastisk.
Det kan godt tenkes, men som det er lett å se av bildet så var det ikke så mye å se. Forresten: Noen sekunder efter at bildet var tatt, og jeg var halvveis over på andre siden, kom det en bil ut av tken uten lys. Svingene, jeg gjorde nesten i buksene av skrekk!

Jeg fortsetter sakte over passet, og ned på nordsiden. Det er svært glatt og tidvis sørpete. hmmm - kanskje midten av desember ikke er den idéelle tiden å besøke steder på over 1.000 moh.
Men temperaturen stiger på vei nedover og da stiger også farten. Plutselig får jeg øye på denne flotte broen. Den heter Ponte Lugagnano og er strålende! Desverre hadde jeg ingen til å stå modell oppe på broen og erfor er det ikke lett å se hvor stor den er! Det er forresten et B&B i huset ved broen så dette er sikkert et perfekt sted for en liten helgetur.

Rett efter at jeg hadde dratt fra broen kom jeg unna tåken og solen kom frem. Det er en kald morgen så når solen titter frem demper det av kalde jorder. Kanskje den aller største forskjellen mellom (Nord) Norge og Toscana er at selv i desember s varmer solen skikkelig.
Når jeg sitter her ved siden av sykkelen, da hadde det passet perfekt med en sigarillo. En Café Cremé. Sitte der med solen i ansiktet og ryggen mot sykkelen, og røyke en sigar. Det hadde vært tingen.
Men det går ikke. Erfaring tilsier at jeg kan ikke røyke litt. Enten null eller 20 om dagen. Sukk. Det er ikke mange ute på en søndags morgen i desmeber så jeg sitter og nyter og nyter stillheten. Av og til passerer en bil, men ellers er det stille. Herlig. Ville ha vært enda bedre med en sigar.

Jeg fortsetter nedover dalen en stund til jeg finner en vei som går over åsen og ned i neste dal. Den dalen skal jeg følge tilbake over Appenninene ved Passo di Cerreto.

Nå viser det seg at det ikke bare er en ås mellom meg og neste store dal, men flere. Mellom to åser finner jeg den lille landsbyen Mercato in Scurano (det er her). Der stopper jeg ved Utopia Ostery Pub (meget uitaliensk navn!) og bygningen er ny. Jeg foretrekker jo de gamle stedene, men maten er meget bra så da får det passere.
Jeg spiser papardelle con funghi porcini og litt salat. Derefter bittelittegrann pecorino med mørk honning fra kastanjeskog. Skikkelig slankekost som passer bra på en kald dag som denne. Med et yderst lite glass vin, en flaske vann og kaffe kom det hele på 17 euro. litt i overkant synes jeg.

Det er en underlig blanding av vår og vinter; Trærne står det bare uten blader mens gresset spirer grønt på jordene. Jeg er jo vant til at trær uten blader hører sammen med tele og rim. Det er forresten sikkert rim her om natten - vi er på 800 moh her.
Jeg finner en meget oversiktlig hårnålsving. Her er det mulig å trene på svingkjøring uten fare for å møten noen. Jeg kjører frem og tilbake noen ganger s fort som jeg tør. Temperaturen er bare ti grader og en low-side ville ikke være bra.

Jeg fortsetter oppover mot passet. Kartet viser en liten vei som går litt høyere opp i dalsiden, og det er jo uimotståelig.
Men her på nordsiden av Appenninene er det mye kjøligere enn på sørsiden (på Toscana-siden må jeg få minne om) og da jeg kommer opp i 1.000 moh kommer sneen krypene ut av skogen og legger seg i veikanten. På 1.100 meter ligger den på veien også. Og her hvor det ikke er trafikk ligger den godt.
Jeg kjører i andre gir (alt for mye moment til kjøre i første - bakhjulet slipper taket hele tiden) men slikt blir man sliten av. Skyggene begynner å bli lange, og jeg stopper for å ta bildet du ser og ikke røyke en sigatillo mens jeg hviler meg litt. Da ringer telefonen. Det er Sjefen; samtalen går slik:
- Hvor er du?
- På vei opp mot et pass i Appenninene nord for La Spezia.
- Hvordan vet du at det ikke er sne oppe på passet?
- eh, sne? Kjære deg Lillegull - klart det ikke er sne der oppe. Passet er jo bare 1.261 meter over havet.
- Men du er vel hjemme før det blir mørkt? Du vet jeg liker ikke at du kjører i mørket.
- eh, klart det. Slapp av.
På tide å dra videre, tror jeg.

Jeg nærmer meg passet og når solen går ned må jeg bare ta bilde av sykkelen med Appenninene i bakgrunnen. Det der hvite man ser på toppene er nok hvitveis, tror nå jeg.

Vi er nødt til å ha med ett pornobilde: Naken sykkel poserer for fotografen mens solens siste stråler leker over pirrende detaljer. OK, videre.....

Akkurat i det jeg passerer over passet ser jeg ned i Toscana, og solen som går ned i havet. Det er nettopp derfor man bor i Toscana!


Profilen viser (fra venstre) nedstigningen fra Montemagno, de 80 km nordover til la Spezia, klatringen opp til Passo de Lagastrello, ned p baksiden og over åsene. Klatringen oppover åssiden med sneen, ned i dalen og over passet.

En find dag med 380 km på telleren.