Fra Norge

Så har vi fint besøk igjen. Denne gangen OlaM fra Bergen. Så langt har han kjørt 2.500 km på sin lettere antikvariske sykkel; her i huset er vi imponert!Vi startet med litt kald porchetta, marinerte ansjos, og ferske fiken fra haven med salami fra Milano.
Som primo hadde vi ravioli con burro e salive.
Her er det secondi: Kylling stekt i ovn med sitroner fra haven, og salsicce. Vinen er, i tillegg til en vanlig Chianti (husets vin), en Chianti Riserva og en Chianti Classico, en Brunello di Montalcino.
Til slutt hjemmelaget iskrem.

Chianti med Ann Helen

Bar Centrale i San Miniato ser ut som alle andre barer, helt til du kommer inn. I andre enden er det en terrasse med en fabelaktig utsikt over "the rolling hills of Chianti". Byen San Miniato er bare én husrekke bred, og selv om hovedgaten gir inntrykk av en stor by, så finnes det bare denne ene gaten. På baksiden av alle husene er det utsikt. Jeg elsker å komme inn på Bar Centrale; den uventede utsikten til åsene bakenfor minner om hvor nært man er til naturen her i Toscana. Alt dreier seg om kropp og natur: Mat, vin, frukt, grønnsaker, trøfler, havet, motorsykkel.

Parkering er uproblematisk, bare man ikke lar seg affisere av sliktingen som sier det ikke er uproblematisk.Og som om ikke det er tilstrekkelig: På veggen er det skrevet et dikt som er rammet inn (selv om rammen for tiden henger litt på skakk). Diket er av Martha Medeiros, og oversatt blir det slik:

Sakte dør den som blir slave av vanen
og lar dagene bli like,
den som ikke endrer retning,
den som ikke tør å skifte farve på klærne,
den som ikke snakker til fremmede.

Sakte dør den som ikke snur bordet
og ikke finner glede i arbeid,
den som ikke tør sette tryggheten i fare
for å nå en drøm,
den som ikke minst én gang i livet
tør å se bort fra alle gode råd.

Sakte dør den som ikke reiser,
den som ikke leser,
den som ikke hører på musikk,
den som ikke finner glede i slikt.

Sakte dør den som lar dagene gå uten å søke lykken,
eller i regnet,
og den som forlater sine idéer før de settes ut i livet.

Vi unngår den langsomme død,
for vi glemmer ikke at å leve krever mye mer
enn bare å puste.

Bare bunnløs tålmodighet gir
fantastisk glede.

Den viktigste årsaken til at jeg forlot livet i akademia, det var nettopp for å unngå den en død i små biter. Det er tragisk å se de unge som har blitt gamle. Man tror man er dynamisk fordi man lese nye artikler hver dag. Men noe mer stivnet enn en akademiker med fast lønn og uoppsigelig stilling, som har hatt samme telefonnmmer i tyve år (eller mer!), det er det vanskelig å tenke seg.
Så det gir meg glede på mange plan å sitte på en bar i San Miniato tidlig om formiddagen, sammen med en ung kvinne, se på de grønne åsene, lese flotte dikt, og det hele er som en del av en MC-tur?
Jeg liker å tilby kvinner å være med meg på MC-tur. Mange sier ja, og i dag er det Ann Helen som gleder meg med å være med. Toscana er ikke helt det samme uten en kvinne. Hustruen ville vært enda bedre, men Ann Helen er et godt alternativ!
Vi snakker med et engelsk par som underviser i teater før vi setter nesen sør-østover. Saken er at Ann Helen aldri har vært i San Gimignano.

Jeg har vært der flere ganger, og jeg er ikke imponert. Bbyen er flott, men den lever ikke. Det er en kuliss. Vakker, men likefullt en kuliss. Derfor tilbyr jeg henne å isteden ta henne med til steder hvor hun kan se hvor vakker byen er på avstand.
På vei sørover tar vi igjen tre syklister. Vet ikke hva de trener på, men å sykle fem cm bak en bil virker svært risikabelt. Passer dog med min forståelse av italieneres forståelse av risiko.Den største fordelen med GPS er at man kommer til nye steder. Jeg velger alltid "Kosteste Strekning" (men ingen grusveier, takk), og den tar meg til de mest fantastiske steder. Så derfor er jeg ikke forbereddt når San Gimignano plutselig dukker opp. Men jeg greier å stoppe, og vi får med alt som skal være med: Tårnene, vinranker, og sypresser. Trenger man noe mer?Vi svinger bort til hovedporten, og ser på en elv av turister som strømmer innover hovedgaten. Ann Helen avstår, selv om jeg tilbyr meg å sitte på en bar og vente; hun tror meg, med andre ord. Så vi kjører isteden et stykke unna for å få et bedre overblikk.Byen er flott også sett fra den gamle veien som kommer østfra. Som vanlig er det på sin plass med en kommentar om San Gimignano: Jada, jeg vet inderlig at alle guidebøker forteller at det er et herlig sted, og at veldig mange synes det er flott å gå i gatene der. Men, og jeg beklager at jeg ikke har endret standpunkt: San Gimignano er en kuliss. Ikke ser kulissen ut som den gjorde i middelalderen (med butikker som selger souvernirer i hver eneste hus), og ikke er den levende. I motsetning til Siena, for eksempel. Eller Volterra.
Men fra avstand er den veldig flott!
Fra San Gimignano bærer det sørover til San Galgano. San Galgano viser bedre enn noe hvor fåfengt det er å bygge monumenter for sin tro. Lev livet, sier jeg bare.

Efter en lett (det vil si dårlig planlagt) lunch svinger vi opp til landsbyen Chiusdino. Det var tidligere en trattoria i Montalcinello, men den er flyttet til Chiusdino. Planen er å lete efter den. Men det er varmt, vi er litt utålmodige, og det er ikke så lett å kjøre rundt i byen. Så vi må nok komme tilbake for å lete efter den trattoriaen. Filmen viser hvordan det er å kjøre rundt i Chiusdino; ikke så lett!

Derefter bærer det til kysten. Vi ser på de tusenvis av italienere som fyller strendene.Kartet viser turen. Den røde ringen er San Gimingano, den blå er San Galgano, og den grønne er Chiusdino.

307 km; takk for turen, Ann Helen.

Onkel

Om jeg hadde hatt godt av å ha en slik onkel som Ailu har, det er ikke sikkert. Men jeg hadde satt pris på en onkel som hadde tatt meg med på det hans onkel tar ham med på.