Alpi Apuane

Dette er dagens rute; klikk på kartet for å kunne studere detaljene. Du finner alle bildene plassert presis der de er tatt på dette kartet.

Efter min mening blir det ingen god tur medmindre man har forberedt seg skikkelig. Tre ting er nødvendig: En over gjennomsnittet middag kvelden før, en natt som er verdt å huske, og en plan for dagen. La meg fortelle litt om to av de tre.
Vi har besøk og hun lyster efter kombinasjonen av Amarone og grillede salsicce. Jeg nekter aldri kvinner noe de lengter efter, så jeg lager også faggioli ucceletto. Vi har en lett Vino Novello til primo'en så alt ligger til rette for neste akt.
Derfra tilbyr vi ingen detaljer.
På et annet sted lovet jeg en liten undersøkelse av Alpi Apuane. Det er den fjellkjeden hvor vi finner marmorbruddene overfor Massa og Carrara. Den strekker seg fra Lucca i sør til La Spezia i nord, og fra Middelhavet i vest til Garfagnana i øst. Det vil si at den "bare" er ca 50 km lang og 20 km bred. Men med topper på nesten 2.000 meter er det bra med fjell.
Eftersom middagen enda sitter i kroppen er frokosten akkurat passe stor: En tynn skive brød med sitronsyltetøy (fra haven), en ganske bra cappuccino, og studier av kartet.
Planen for dagen er å kjøre på alle veiene som er å finne i fjellmassivets indre deler. Det skal vise seg å være umulig (fordi jeg ikke rekker, selv om jeg ikke gjør annet enn å kjøre hele dagen).
Det er en strålende dag, selv om det er et kjølig drag i luften. Det er tross alt midten av november så det er kanske ikke lov til å klage over et kaldt drag i luften? Uansett - jeg kjører langs Monte Pisano til San Giuliano Terme, gjennom tunellen og ned til Lucca. Der kommer Alpi Apuane til syne. Den oppservante leser vil kunne se at tomgangen på Bamsefar er for høy.
Jeg passerer bymuren i Lucca, og svinger nordover mot Camaiore. Planen er å nærme meg Alpi Apuane fra vestsiden, krysse over på en liten hvit vei, og så følge noen fjellrygger nordover. Vanligvis kjører jeg jo enten nordover langs kysten (til Massa, Carrara og La Spezia) eller nordover nede i Garfagana (på østsiden) til Castelnuovo og derfra til Aulla.

Ikke før har jeg forlatt Lucca og kommer inn mellom to høydedrag så ser jeg at her inne i landet er det rim på bakken. hmmm Det var ingen tegn til rim i solhellingen der Montemagno lå badet i morgensol. Jeg må legge meg på minnet at det kan være glatt! Hustruen er meget lite glad for at jeg kjører sykkel når det kan være glatt. Eller når det regner. Eller når det er mørkt. Godt jeg ikke bor i et land hvor det er mørkt og vått sier jeg bare.
Jeg kommer til San Martino in Freddana, og skal ta mitt føste kutt gjennom Alpi Apuane. Men kirken ser stilig ut, og jeg må posere Bamsefar foran. Legg merke til hvordan det gamle romanske tårnet ikke riktig står til den "moderne" kuppelen og fasaden. Men solen skinner og jeg er likevel fornøyd.

Efter å sett på kirken begynner jeg på oppstigningen. Filmen viser hvordan turen er oppover i fjellet. Som man kan se går det ikke så fort, og man må arbeide for å kjøre her. Ikke snakk om å sitte tilbakelent å se på utsikten. Byen jeg kommer til heter Loppeglia. Grunnen til at jeg plutselig snur er at jeg fikk øye på en bar, men den viser seg å være stengt. Stakkars meg.

Rett overfor Loppeglia stopper jeg for å beundre utsikten. Fjellet i bakgrunnen er Monte Pisano (man kan så vidt skimte mastene på toppen). Røyken nede i dalen er folk som brenner ollivengrener efter høstingen. Jeg er på ca 500 meters høyde her, og jeg kom oppover dalen. Dette hadde vært et perfekt sted for en sigarillo.
Over kammen bak Loppiglia, og landsbyen(e) Piegaio kommer til syne nede i dalen. Jeg svinger meg forsiktig ned, for her i skyggen er det igjen rim på bakken.

Oppover igjen, også denne gangen på solsiden. Det er fine høstfarver her oppe. Og små landsbyer sitter klistret oppe i høyden. Jeg passerer gjennom landsbyen Pascaglia (ser ingen bar der heller). Et stykke utnfor finner jeg Santuario Madonna delle Solca. Skiltet sier kapellet ble innviet 21. februar 1700, bygget på et eldra bygg som ble satt opp 14. mars 1694 i forbindelse med en periode med sult i landsbyen. Under Andre verdenskrig søkte innbyggerne i landsbyen tilflykt her, og lovet å feire freden her til evig tid. Feiringen skjer 21. august og på tredje søndag efter påske hvert år.
Utsikten er bra.



Ned i neste dal, og jeg kommer til landsbyen Pescoso. Filmen viser hvordan jeg svinger meg frem til landsbyen, gjennom den, og videre oppover. Et par minutter senere treffer jeg en dame, spør efter en bar, og hun forklarer jeg må snu.



Inne i Pascoso finner jeg Albergo e Ristorante Carnicelli, telefon 0583/357638, mobil 3200284028. De er litt forbløffet over å se meg lenge før de skal åpne. Men Barbara serverer meg en ganske god kaffe, og et stykke hjemmebakt torta della nonna. Som bildene skulle vise er det ikke særlig mye trafikk i gaten utenfor. De driver på med forberedelsene til lunchen på søndag. Det er dekket opp i sala di pranzo, det er fyrt skikkelig i peisen. Her ligger alt til rette for en herlig formiddag; det lukter mat. Men klokken er bare 11, og jeg kan ikke vente den halvannen timen som er nødvendig for å kunne spise lunch her. Men jeg lover meg selv å komme tilbake. De tilbyr også overnatting, slik at det ikke er nødvendig kjøre tilbake samme kveld.
Kan bli en ny favoritt det her! Skal ta med meg Hustruen på prøvesmaking så får vi se.
Over en ny høyde, og ned i en ny dal. Den er trang og god, og jeg kenner det er kaldere her nede hvor solen ikke slipper til. Faktisk er det ting som tyder på at det har vært frost her i natt. Ganske sterke indikasjoner faktisk. Tror det er trygt å si at dersom Capa Superiore della Famiglia hadde vært med nå så hadde stemningen ikke vært så bra. Men for meg er det bare enda en påminnelse om å ta det med ro. Og å finne ut hvorfor varmen i håndtakene ikke fungerer. Har ikke hatt bruk for dem siden i fjor (20.000 km siden) så det kan jo være alt mellom Himmel og Jord som er galt.
Videre opp, opp, opp, og en dame sier at det går en grusvei over neste rygg og ned til San Pellegrinetto. Det gjør det sikkert, men den er stengt både med en kjetting og et efter italienske mål, svært nytt og uomtvistelig Innkjøring Forbudt-skilt. Så jeg kjører ned, ned, ned og finner en annen vei.


Veien klatrer opp til San Pellegrinetto som ligger helt på en skarp egg. Derfra er det flott utsikt videre nordover til neste del av fjellene. Bildet overfor viser utsikten. Legg merke til at også her finner vi små landsbyer.
Kartet sier at det går en vei langs "foten" av fjellene, så jeg kjører ned, ned, ned mot dalbunnen. Igjen er jeg på nordsiden, og kenner at det er kaldere enn på sørsiden. Bildet til venstre er tatt et stykke ned i dalen og viser kirken i San Pelleginetto der den ligger på eggen over meg.
Hittil har jeg ikke kjørt en eneste meter uten asfalt under hjulene. Jeg liker asfalt, og her hvor det ikke er problemer med telehiv er det ingen grunn til ikke å legge asfalt overalt. Så selv små fjellveier har fast dekke. Det beste for meg er at jeg kan kjøre uten for allfarvei, men fremdeles bruke Metzler Tourance. Ikke noe behov for knaster her i gården. Heldigvis.


Jeg ser en liten sidevei som leder opp et til høyde hvor solen skinner, og jeg svinger opp. Grus, men ikke så vedig bratt, så det går greit. Må jo ha litt bike-porn også; naken sykkel poserer med Alpi Apuane i bakgrunnen. Dersom noen skulle være i tvil så er det høst her oppe på nesten 1.000 meter. Og, som om det ikke er nok med trær uten løv, så holder jeg på å gå overende (ikke så grasiøs i alt kjøreutstyret, vil jeg tro). Ser ned og det er ingen tvil: Her har det vært ned mot null i natt. Heldivis skinner solen så alle spor av denne "rimen" kommer til å være borte utpå morgenkvisten. At klokken er tolv, det får så være.

Nede i dalen finner jeg Fornovolaso. Her er det skikkelig innestengt, hørkt kaldt og rått. Jeg svinger isteden oppover på solsiden, og kommer til Grotta del Vento. Bildet er tatt på parkeringsplassen.
Grotten er en av europas største, og en av de mest "komplett". Det betyr med fosser, med innsjøer, med gallerier, og alt annet man forventer av en skikkelig grotte.
Den heter "Grotten med vinden" fordi den har (minst) to åpninger. Inngangen ligger på ca 600 meter, mens det er funnet en annen inngang åtte hundre høydemeter lengere opp. Derfor er det alltid vind gjennom gangene; ingen har greid å komme seg fra ene inngangen til neste, så kanske er det mange innganger. Uansett, så langt er fire kilometer med ganger utforsket, men det er svært mye uutforsket. Det er nok å si at man vet høydeforskjellen inne i grotten er (minst!) 800 meter, men bare 145 høydemeter er utforsket. Kart med oversikt over grotten finner du her.
Det er en trattoria der på parkeringsplassen, og jeg spiser lunch. Lasagne efterfulgt av proscutto al forno. Men ingen av delene hadde en kvalitet som gjør at jeg orket å ta bilde av dem. Det er trist, for jeg er lett å gjøre glad i matveien. Men eg vil tro at her ved denne attraksjonen har de kunder hele året uansett. eg pleier vanligvis ikke å stoppe på sånne steder, men klokken er nesten ett, jeg er sulten, har ikke funnet steder å stoppe underveis, og så videre.
Efter lunch, fordi jeg ikke kan sette meg i solveggen med en sigar, går jeg isteden på muséet ved grotten. Får lyst til å kjøpe en fossil, men avstår.


Jeg kjører videre i solskinnet. Jeg stopper og beundrer utsikten, og får øye på noe underlig i horisonten. Det ser da virkelig ut som en kjempestor naturlig bro. Legg merke til trærne på eggen til venstre for broen. Har aldri hørt om denne, så her må jeg undersøke nærmere. En telelinse hadde vært saken, men det har jeg alså ikke.


Det jeg stoppet for å beundre var hvordan veien slynger seg avgårde videre langs fjellsiden. Det er slik en skikkelig MC-vei skal se ut. Flott vei, flotte svinger, flott utsikt, sol, lite trafikk. Kan man be om mer? Men det skal også sies at det er langt ned, og det er bratt. Se nøye på det lille bildet til venstre (klikk på det for å få en større verssjon). Se nøye (nederst) på det som utgør referansepunktet for å forstå hvor bratt det er.
Min vurdering er at det er mer enn 500 meter fritt fall her. Efter å ta tatt blide rygger jeg raskt inn på "trygg grunn". Her er nemlig ikke noe gjerde eller andre ting som skal redde folk som meg fra seg selv.

Fra der jeg står kan jeg se dalen Garfagnana (fra sør til nord, på bildet fra høyre til venstre). Bakenfor ser vi Appeninnene. Bildet er altså tatt vestover. Jeg har laget en rød ring rundt alle landsbyene jeg kunne se herfra. Så selv om jeg er midt i nasjonalparken Alpi Apuane så er det likevel steder å besøke. Siviliserte steder, med andre ord. Mange av disse har sikker steder å drikke kaffe, spise lunch, og kanskje også overnatte.

Landsbyen Vergemoli. Den ligger herlig plasser på eggen, i solen. Utsikt til høye fjell i alle retninger.


Jeg nærmer meg landsbyen Brucciano. Også den ligger på en egg, omkranset av høye fjell. Men likevel slik at solen skinner selv nå i midten av november. Veien blir stadig mer svingete, og skiltet sier de neste 4km er virkelig dårlig. Ingen skikkelig veiskulder eller autovern, og med fare for ras ut i veien. Forbudt for lastebiler og lav fart, takk.
Men den er ikke dårlig, sett med norske øyne. Fast dekke, ingen telehiv, uten sne og is. Ingen utfordringer for en Viking som meg. Jeg blir stadig minnet på at jeg har bakgrunn fra mer utfordrende klimatiske forhold enn det Toscana har å by på.

På vei ned mot Garfagnana kommer det et skilt til en fjellhytte, og jeg er ikke sen om å svinge inn. Bildet er tatt akkurat på 1000 moh. Ingen sne eller is å se, men heller ikke noe grønt løv. Veien har fast dekke, men den er smal og veldig svingete.
Når jeg kommer opp til 1150 moh er det slutt på veien, og den går over i en sti. Jeg kom meg altså ikke frem til fjellstuen som skal ligge her.
Men utsikten her oppefra, den er bra. Og det er til og med mulig å se litt sne på en topp i Appeninnene. Det der må være nesten 2.000 der oppe.



Jeg snur, men finner et nytt veikryss før jeg kommer ned. Nå ender jeg opp i den lille landsbyen (vel, la oss si husklyngen) Peritano. Der ligger kirkegården herlig til på toppen av en skarp egg. Utsikten er fantastisk. Men det er ikke bare-bare å komme seg dit opp. Ikke engang på en 1150GS. Filmen viser de siste to hundre metrene.


Og slik ser det ut med Bamsefar parkert på utsiden av kirkegården.
Jeg tråkler meg sakte nedover dalsiden mot Garfagnana. Solen går ned, og det er på tide med litt mer bike porn. Naken sykkel poserer for fotografen i det myke lyset akkurat når solen går ned, med Appeninnene i bakgrunnen. Så vakkert at enhver kan bli litt svimmel. At alle ønsker seg en BMW R1150GS, det kan man godt forstå.
Det er forresten på slike veier som dette at en GS er i sitt ess. Den er alt (!) for tung til å brukes i skogen, men her hvor 100 meter rett frem ville oppleves som en flystripe, go dreiemoment er ønskelig så man ikke behøver å gire hele tiden, her er Bamsefar i sitt ess.



Veien blir smalere og smalere.

Kartet viser at veien ned til Castelnuovo går i en stor bue. Jeg spør en gubbe om det finnes en snarvei. Ja, det gjør det. Men det var ikke så lurt å følge rådet hans i tussmørket. Først og fremst var det en dårlig idé fordi det faste dekket som jeg foretrekker, det forsvant raskt. Dernest, som det skulle fremgå av bildet til venstre så er vindskjermen min laget for å kjøre på skikkelig vei. Den er alt for høy til å kunne kjøre ute i terrenget. For det tredje, se nøye på GPS'en og legg merke til at veien ikke er avmerket. Sukk. Sist men ikke minst: Det var svært (!) bratt. Som alltid gir ikke bildet en god følelse av hvor bratt det virkelig var.

Jeg kommer meg da endelig ned, men ikke i Castelnuovo. Derimot et godt stykke opp i dalen som leder til Arni. Så isteden for å svinge ned til Castelnuovo svinger jeg oppover i dalen.
Når jeg kommer ut av tunellen og kan se ned på Massa og Middelhavet, da har solen gått ned. Men sykkelen er naken og lar seg villig fotografere i mørket.

Her er profilen; klikk på bildet for å se detaljene.

En flott søndag.

Porchetta

Begge våre sykler er utleid, og tre glade gutter er på tur; Hustruen og jeg er naturligvis med. Her fra Djevelbroen nord for Lucca. Været er ikke så verst, selv om det er et kaldt drag i luften.

Det er en herlig dag. Solen skinner og vi er fire sykler som er på tur. Filmen viser det siste stykket opp til San Pellegrino in Alpe. På 1524 meter er det forsåvidt greit at det ikke er løv på trærne i november. Vi stopper bare et øyeblikk for å nyte utsikten. Saken er: Vi er invitert til Villa verde på lunch!
Som primi serverer de den tradisjonelle tortellini in brodo.
Derefter er det intet mindre enn porchetta! Den som har smakt porchetta på Villa Verde glemmer det aldri!
Marmorbrudd, efterfulgt av sjokolade i Massa.
241 km i strålende solskinn.
Kan man be om mer?