Roccastrada

Jammen går det opp og ned her i verden. Det hele startet i 1185 med byggingen av en flott liten (rund) kirke for å markere San Galgano, så gikk det oppover og i 1218 startet man byggingen av et digert kloster med en fantastisk gotisk katedral. Videre oppover i 150 år, før Svartedauen gav det hele en knekk. Så gikk det nedover i 200 år, før det gikk bratt nedover i ytterligere 200 år. I 1789 var bunnen nådd og Paven sa at "nok får være nok" og stengte hele greia. Derfra har det gått oppover og klosteret viet til San Galgano er ett av de mest besøkte monumentene i Toscana. Jeg har kjent til det lenge, men ikke visst hvor det var. Men nå, med min nye GPS, kjørte jeg dit som den mest naturlige sak i verden.Forresten: Alle som har hørt legenden om sverdet i steinen: Det er her du kan se det. Legenden sier følgende:

When he reached the top the voice spoke again, inviting him to renounce worldly pleasures. Galgano objected that though giving up worldly pleasures sounded good, doing so would be as easy as using his sword to split arock. To prove his point, he drew his weapon and thrust at a stone, fully expecting the blade to snap. Instead, it sank into into the rock all the way to the hilt, and Galgano never left the hill again

Sverdet står der fremdeles.
Med min nye GPS kan jeg følge med hvor jeg har vært, og laste det hele inn i Google Maps. Turen kan studeres i sin helhet her. I Roccastrada spiste vi som vanlig på La Grotta dell'Orso. Nå er rommene klare og det er mulig å overnatte også i Roccastrada. Det er en veldig hyggelig plass, men ikke billig. Vi spiste (veldig bra!) antipasti, primo med cinghiale, grillede lammekoteletter og sorbetto di limone; 30 euro/person er 50% dyrere enn på Trattoria di Montemagno, for eksempel. Men hyggelig, det er det absolutt.
Turen var litt spesiell også på en annen måte: Første dagen med motorsykkelutleie. Ser man nøye på bildet tatt inne i katedralen ser man K. og J. som kom seg dit på en flott Transalp (Jeg fant en fin vurdering av Transalp her). Jeg synes vi hadde en flott dag som la godt over 300 på telleren.

Snart ferdig

Plikten går foran alt, og efter lunch gjorde jeg unna 319 km. Det var ikke meningen at det skulle bli så langt men så kjørte jeg meg vekk, og plutselig.... Bildet er tatt på Passo Cento Croci (1055 moh) og bedre er det vel ikke mulig å avbilde en Transalp.
Nå står det 680 km på telleren så jeg kan snart gå tilbake til min herlige BMW. Dagens viktigste erfaring er likevel at jeg er for høy til å kjøre Transalp på Autostrada; vindpresset blir så stort at jeg blir sliten i armene. Vindskjermen er lavere enn på BMW så fartsvinden er "ren" og da blir jo presset også større når farten øker. Men lettkjørt, det er den så når svingene blir mange og krappe er tror jeg det er lett å kjøre fra en BMW R1150GS.
Vi har spist middag og jeg står her på mitt kontor med Grimbergen i glasset; mitt liv i Nederland og dett i Italia knyttes sammen.
Ellers er det ikke lett å skulle si hva som er verdens styggeste bygning, men denne båten jeg fant på 950 moh kommer langt opp på listen!

Helt ny

Selv om jeg alltid har prioritert anderledes så forstår jeg jo gleden ved å sette seg inn i en helt ny bil; det er ikke uten grunn at vi har ordet nybillukt. Men for mg har alltid andre ting vært viktigere. Selv om Transalp ikke er en A6 Avant så kan vi slå fast at selv en Transalp er så blank når den er ny at man kan speile seg i den.
Efter dagens to turer er det 350 km på telleren; det blir ikke noe problem å få de påkrevne tusen km i løpet av én uke. Som bildet av Marine skulle vise var det tradisjonell marmortur i eftermiddag. Til vårt tradisjonelle spisested ankom vi ikke før halv tre, men vertinnen var velvilligheten selv og fyrte opp kjelene på nytt. Godt og helt ferskt brød, pasta til oss begge, litt stekt svinekjøtt til meg og pecorino med stekte popter til henne, litt vin, litt vann, litt kaffe: 18 euro.
Eneste skåret i gleden var at tunnellen fra Arni til mitt marmorbrudd var stengt så vi måtte kjøre ned en annen vei. Greit nok, men ikke like spektakulært.

Rent bortsett fra den sorte prikken under eiketreet som er Marine (det er et meget stort tre) ser vi på det siste bildet en (gammel) vei som kommer opp på skrå mot venstre og opp til dagens vei ved skiltet. Den veien er romersk og av alle de tusner (millioner?) mennesker som har gått opp den bakken i løpet av de to tusen år den har eksistert er nok Sigeric (Sigurd på norsk, vil jeg tro), erkebiskop i Canterbury, den mest kjente. Han gikk ned denne bakken i år 990; som alltid kan du klikke på bildet for fler detaljer (så som å studere stedsnavnet).

Transalp

Straffen for å kjøpe en splitter ny Transalp er at noen må ta ansvar og søge for at det står tusen kilometer på telleren neste torsdag (om syv dager), slik at forhandleren kan utføre "nyservice", slik at den er klar til utleie lørdag. Jeg har gjort unna hundre av dem i dag, og kan fortelle at en Transalp er meget lettkjørt for meg som er vant til en 50 kg tyngere BMW; GS'en blir jo som et slagskip i forhold. På den andre siden er det ytelsen anderledes også: 1150 er ganske mye mer enn 650. Men, bevares, Transalpen går godt. Det er en V-motor (mens GS'en har boxer) så den vibrerer mindre. Men turtallet må være høyere (trives perfekt rundt 4.000) fordi volumet er mindre, så det går opp i opp.

For meg som er over to meter føles den nok i minste laget; knevinkelen blir i krappeste laget. Om jeg skulle bruke den til daglig ville jeg ha hevet setet og senket fothvilerne. Jeg tror en standard normann vil finne seg godt til rette. Jeg skal også ha med meg Hustruen på noen hundre kilometer i løet av helgen og rapport fra baksetet kommer.

Sitte på en herlig sykkel i herlige Toscana i herlig vær med et herlig tre i bakgrunnen mens en herlig fotograf (Hustruen, naturligvis) tar bilder og tusen kilometer i solskinnet venter: Kanskje er det ikke noen katastrofe å bytte ut drømmen om å professor med dette?