Kartet er
her.
Dette er andre del av historien.
Husk at dette er en blog; innleggene står med nyeste øverst (i omvendt rekkefølge om man vil). Første del er
her.
Dette er piloten Doug, før han styrtet utenfor Foggia i september 1943. Bildet er sendt til meg av hans hustru. Dagen i dag skal brukes til å følge i hans fotspor.
Efter en hyggelig natt, så begivenhetsrik som man skulle kunne ønske, pakker vi sakene for å dra videre. Vi er (fremdeles) i Poggio Imperiale. Det tar litt på å kjøre 66 mil slik vi gjorde i går, så vi er litt stive og støle. Men først er det frokost.
Rett oppe i gaten finner vi en liten bar. Dagens første dolce er ikke så god som jeg skulle ønske. Men kaffen er helt OK. Og da har man kanskje ikke så mye å klage over.
Jeg henter Bamsefar i garasjen, og vi fyller veskene med alle de greiene vi har med oss. Vi har mer bagasje for hver eneste tur vi drar på, og hvordan man kan greie seg uten de 150 litrene med bagasjeplass vi rår over, det forstår ikke jeg. I tillegg har vi to 35-liters runde pakksekker vi kan strappe på.
Og vi har en selvlysende førstehjelpspakke på sykkelen; Hustruen blir så lei av at den dominrerer bildene at hun pålegger meg å legge den i en koffert. Så mye for sikkerheten, sier jeg.
Nettopp fordi vi er litt stive og støle bruker vi lengere tid på kaffen enn vi ellers ville ha gjort, og Hustruen kjøper frukt fra en lastebil.
Men endelig, klokken kvart på ti (minst en time senere enn planlagt) er vi klare til å dra.
Det skal ikke stikkes under en stol at alt tyder på at dette skal bli en varm dag. Vi står parkert i skyggen, men det er allerede 25 grader. Ellers er det verdt å merke seg at Bamsefar påstår han har kjørt 695 km mens GPSen påstår det bare er 666. Slik er det å bli gammel, vil jeg tro.
Vi har altså kjørt hit til Poggio Imperiale for å ta bilder for en amerikaner. Faren hans var pilot under krigen, ble skutt ned, men fikk hjelp av noen bønder til å krysse fronten, og kom seg i sikkerhet hos de Allierte. Vi skal ta bilder av fluktruten. Det er moren hans (hustruen til piloten) som skal bruke bildene i en privat bok hun skriver om livet sitt.
Det øverste kartet er et scan av det originale kartet vår pilot-venn hadde med seg under flukten. På kartet ser vi en sort flekk nord for Foggia, og en strek som går sør-vestover. Det er stedet flyet crashet, og hvilken retning han flyktet.
Det andre kartet er fra Google Maps. Der viser mitt estimat av hvor flyet tok bakken, og retningen han flyktet. Autostradaen var naturligvis ikke bygget, så jeg gjør mitt anslag basert på de andre veiene i området. Og Foggia er sikkert mye større i dag enn det var dengang.
Han har merket crash-stedet rett øst for Masseria San Nicola d'Arpi. Målet med dagen er å finne stedet slik at vi kan ta bilder. Vi plotter estimaet inn på GPS'en, og legger i vei.
Ikke alle monumenter er like elegante og diskrete i sin utforming. Her fra sentrum av Apricena. Vanskelig for å se for meg noe slikt i Toscana.
Jeg har lest i
Cocchiaio d'Argento om Puglia, og der står det at kostholdet er basert på det man kan plassere i trekanten poteter, korn og druer. Bildet viser poteter og korn. Foggia ligger på en slette, og det er poteter, korn og druer så langt øye ser.
Til slutt ankommer vi stedet der det ut fra kartet er rimelig å tro at han tok bakken. I dag går det en liten grusvei der, gjennom en stor kornåker.
Her er andre siden av veien.
Han landet her i september 1943. I september er det vanligvis like varmt som nå. Oliventreet er mye mer enn 60 år gammelt, så det er rimelig å tro at han gemte seg her ved dette treet for å finne ut hva han skal gjøre. Det er vanskelig å forestille seg hvor redd man er om man nettopp har styrtet med et P-38E, overlevd, men innser at man er bak de tyske linjene. Livet kan lett slutte her på denne kornåkeren!
Men så plutselig skjer det noe helt uventet!
En bil kjører forbi, sakner farten, stopper, rygger tilbake, og to menn kommer ut. De vi vite hva vi gjør her i kornåkeren deres.
Tatt i betraktning at det er godt over 30 grader nå, så ser vi ut som om vi kommer fra en annen planet der vi står med fullt kjøreutstyr og våre fotografiapparater. Solen er nådeløs.
Først sier vi at vi bare tar noen bilder (som burde være åpenbart). Av hva? Vel, åkeren her. De ser rundt på det flate landskapet; hvorfor vil dere ta bilder av denne åkeren? Da er det er ikke annet å gjøre enn å fortelle historien. Om flyet som krasjet her, om piloten som ikke ble skadet, og som flyktet over sletten østover, om sønnen, og om hustruen hans som nå skriver bok om livet sitt.
De ser forbløffet på hverandre.
Og da skjer det utrolige. Den ene sier:
Ma non c'era qui! Flyet styrtet ikke her, men i en åker noen hundre meter lenger bort. Hvordan han vet det? Flyet ble liggende der på åkeren i flere år efter krigen, og han husker det godt!
Nå er det vår tur til å se forbløffet på hverandre.
Han spør om vi husker åkeren med artisjokker vi kjørte forbi på andre siden av Autostradaen. Det var der det styrtet, ikke her.
Vi drar tilbake, og her er da stedet hvor vår P-38E styrtet i september 1943. Det føles veldig rart å stå her, nå som vi føler oss trygge på at vi ser det samme som han så.
Det står et enslig oliventre, og vi må vel tro at han gjemte seg her. Så bekymret over på husene der borte, før han stakk av.
Gården i bakgrunnen er ikke bygget efter krigen. Et fly som styrter tiltrekker seg oppmerksomhet, og han så sikkert med bekymring på de husene, før han flyktet fra stedet.
San Nicola d'Arpi, sett fra stedet han landet.
Så, tenk deg at du nettopp har krasj-landet her i åkeren. Du er på en kjempestor slette og du finner frem kompasset (som er en del av nødutstyret). De allierte styrkene er vest for deg. Du ser vestover, og bildet over viser hva du ser. Du ser fjellene i bakgrunnen, dekket med en skog du gjerne vil gjemme deg i. På høyden til venstre ser du en by; den heter Troia. Det eneste fornuftige er å komme seg vekk fra vraket, sikte på eiet mellom de to høydene, og komme seg i sikkerhet i skogen.
Kartet hans viser at flutruten går akkurat der. Vi kjører avgårde, bortover mot høydene.
Vi stopper på eiet mellom de to høydene. Er det ikke trolig at han søkte tilflukt i det lille huset vi ser taket på? Herfra kan vi se den efterlengtede skogen.
Om vi studerer kartet hans, ser vi at fluktruten går over eiet vi nettopp har besøkt. Derfra opp til en liten langsby som heter Celle di San Vito. Av sønnen har vi fått vite at han fikk hjelp av noen italienske bønder på et sted som heter Chiesetta di San Vito. Vi kjører opp til Celle di San Vito for å undersøke.
hmmmm, i Celle di San Vito er de åpenbart tospråklige.
Vi snur oss, og ser østover (den veien vi kom fra). Landingsstedet er ute på sletten helt i horisonten, og det virker naturlig at han fulgte dalen oppover hit.
Vi finner lett plass å parkere.
Det eneste vi vet er at piloten fikk skjul og hjelp på et sted som heter Chiesetta di San Vito (det fortalte han efter krigen), og kartet hans viser at det er i nærheten av Celle di San Vito. Vi begynner å lete efter noen som kan hjelpe oss.
Det er midt i siestaen, og ikke så mange å kaste seg over.
Men, vi treffer en dame, Signora Tecla, og snakker en stund med henne. Hun kan fortelle at for omlag 300 år siden deltok to kompanier med franske soldater i et slag der nede på sletten. Efterpå, som takk for innsatsen får vi tro, fikk de to kompaniene etablere hver sin landsby på hver sin høyde her ute i skogen. Den ene er Celle di San Vito og den andre er Faeto som ligger noen hundre meter borte i luftlinje. Det er en dal i mellom de to landsbyene; vi kommer tilbake til denne dalen om en stund. Uansett, hun forteller at i disse to landsbyene er gammeldags fransk morsmål, og at ungene lærer italiensk senere.
Vi forteller historien vår, og hun nikker anerkjennende og gjenkjennende. Hun sier at vi er gode mennesker som reiser så langt for å hjelpe noen vi ikke kjenner. Men, viktigere, hun vet godt hvor Chiesetta di San Vito er. Meget godt. Faktisk så godt at hun inviterer oss hjem for å gi oss mer informasjon.
Chiesetta di San Vito er en meget gammel kirke, som nå bare er en ruin. Den er bygget ved Romerveien via Ignazia som gikk fra Roma via Brindisi til Constantinopel. Men her er det noe rart: Den delen av veien som ligger i dagens Italia, den heter via Appia. Gikk den her? meget mulig. Må undersøkes!
Ved siden av (ruinen) av kirken ligger det en Taverna. Et sted hvor man lot sine hester hvile over natten. Den heter naturligvis Taverna di San Vito. Den har vært eiet av familien
Maresca i mange hundre år. De kom opprinnelig fra Napoli. Hun gir oss et stort gammelt fotografi av Taverna di San Vito. Hun gir oss også et stort bilde av en statuen av Den Hellige San Vito som de har i kirken her i Celle de San Vito.
HuSignora Tecla forklarer oss veien til Taverna di San Vito, gir oss adressen sin, og takker for et hyggelig møte. Hun vil absolutt ikke avbildes. Men Hustruen gir seg ikke så lett, og til slutt får hun lov til å ta et bilde!
Vi begynner å bli spent, for vi nærmer oss.
Det har skjedd noe her siden Doug var her i 1943. Terrenget er fullstendig dominert av vindmøller.
Plutselig er vi der. Vi kjenner igjen bygningen fra bildet vi fikk av Signora Tecla i Celle di San Vito. Vi setter Bamsefar utenfor. Men før vi begynner å se oss omkring slår det oss at det er rart at noen vil flykte over de nekne høydene hvor vi har kjørt nå.
Her er et utsnitt fra Google Maps, og fra kartet som hører til turen (du finner fremdeles kartet her). "Fotoapparatet" nederst på kartet er på Taverna di San Vito, og den blå streken viser hvor veien går. Som man kan se går den oppe på høydedraget. Det er imidlertid rimelig å tro at Doug snek seg gjennom dalen mellom de to landsbyene og traff på Tavernaen på den måten. Vi vet ingenting om dette, men terrenget tilsier at det er slik.
Men tilbake til Tavernaen.
Våpenskjoldet til Maresca-familien er fremdeles å se.
Ved siden av Tavernaen ligger (restene) av den lille kirken.
Restene av kirken, med taverna di San Vito i bakgunnen.
Årsaken til at kirken og Tavernaen ligger akkurat her, er at det er en kilde her.
Men, er det ikke noen der inne?
Jeg går inn i hagen, og bort til en åpen dør. Tre menn sitter rundt et bord og spiser. De ser ikke veldig fornøyd ut over å bli forstyrret av denne utlendingen. Men jeg har et ess i ermet: Pilotens sønn greide for 30 år siden å komme i kontakt med sønnen av ham som eide Tavernaen under krigen. Denne sønnen heter Luigi. I dag er det Luigis bror som eier stedet. Mitt ess i ermet er en epost fra Luigi hvor han skriver at broren, Marco, sier det er greit at vi labber omkring.
Jeg insisterer på at de skal komme ut i lyset. For å se på kartet og hjelpe meg å identifisere stedet vi er på, og for å lese opp eposten fra Luigi til dem.
Til slutt kommer én av dem ut. Han ser ikke veldig blid ut når Hustruen tar bilder av oss.
Til slutt kommer også de to andre ut i lyset (slik at vi kan fotografere dem). De synes min historie høres usannsynlig ut. Men de må gi meg rett i at mitt gamle kart viser det jeg sier, og de innrømmer at det er Marco Maresca som eier landet og Tavernaen, og at Marco har en bror i USA som heter Luigi.
De blir til slutt med bort til Bamsefar, hvor jeg viser dem brevet fra damen i USA, epostene fra sønnen, eposten fra Luigi i USA, kartene og avisutklippene. Og, alt dette gjør at jeg får lov til å ta et helt spesielt bilde.
Kjelleren hvor Doug gjemte seg. Det føles helt rart.
Vi sitter en stund og hører på stillheten, på vannet som renner fra kilden, og ser på vindmøllene som nå fullstendig dominerer landskapet. Heldigvis kan de lett demonteres om forholdene endrer seg.
Det som skjedde her i 1943 var altså at Doug fikk skjul og hvile. Så ble han sendt i retning de allierte styrkene, utstyrt med klær som gjorde at han så ut som en italiensk bonde. Kartet herfra viser at han gikk sør-østover. Det er to ting verdt å merke seg.
Det første er at han eksplisitt har tegnet streken gjennom landsbyen Lacedonia (midt på kartet).
Derefter at streken har en skikkelig knekk der elven Fiume di Atella møter Fiume Ofanto. Eller med andre ord: Vi skal kjøre nedover dalen til Lacedonia, og derfra videre til stedet der elvene møtes.
Her er GPS sporet fra turen nedover. Ringene er de samme som på kartet fra 1943.
Vi kommer til Greci. Også her er de tydeligvis tospråklige. Litt tid på Google bringer på det rene at byen her på høyden er meget gammel. Den var en gresk koloni på 500 tallet, men den greske innflytelsen var på sitt sterkeste mange hundre år tidligere og byen så langt fra kysten er nok fra den tidlige perioden. Uansett - gammel er ordet.
Byen ble fullstendig ødelagt i 908, men bygget opp igjen i 1039. Mellom 1461 og 1464 byttet den albanske generalen og nasjonalhelten (i Albania) Skanderbeg ut store deler av befolkningen med albanske soldater. Tanken var at de to franske byene Celle di San Vito og Faeto litt lenger nord trengte en motvekt. De gamle grekere hadde det religiøse overtaket, og Greci var gresk-ortodoks frem til 1690, da det ble forbudt.
Fra Greci og ned i dalen er det ganske bratt. Jeg har aldri tidligere sett et 20% skilt på en normal vei.
Når vi kommer ned i dalen (se på kartet for å se hvor langt vi har kommet) finner vi at økonomien var betydelige bedre her for en 20-30 år siden. Nå er alt ganske slitt, for å si det pent. Men vi finner en trattoria (som har sett bedre dager). Jeg tar pasta med rucula mens Hun tar med ragu. Jeg var veldig fornøyd, hennes var helt alminnelig.
Men salaten, den var fra hagen og utsøkt!
Ved baren er det en bra samling med viner. Men de er alle fra 1972! Det ser ut som om de investerte heftig det året, men så ble det ikke noe mer.
Her går en toglinje fra øst mot vest, og Doug må ha krysset den ett eller annet sted. Kanskje her?
Han kan ikke ha unngått å se denne kirken.
Vi nærmer oss Lancedonia (på høyden i bakgrunnen).
Inne i Lacedonia er det nok ikke så mye som har endret seg siden 1943.
Fra Lacedonia og sør-østover går det en vei. Den går fra byen og rett til stedet hvor Doug tegnet inn en tydelig knekk på fluktruten. Det er trolig at han enten gikk langs veien, eller i det minste fulgte den i terrenget. Kanskje gikk han på veien om natten og lå i skjul om dagen.
Mens jeg husker det: Alle bildene av verdi her er tatt av Hustruen. Her har hun avbildet meg mens jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skrur på en Canon D80.
Overnattet han her? Et gammelt steinhus som ligger ved veien.
Når vi kommer frem til der fluktruten gjør en knekk, leter vi frem og tilbake en stund før vi finner hva vi leter efter. Han krysset elven på jernbanebroen!
Fra broen bar det rett østover, og til Rionero. Her traff Doug canadiske styrker, og han var i sikkerhet.
Når enden er god, da er alt godt. Klikk på bildet for å lese teksten.
Doug døde i 1956.
Her ser vi MB. Han har ikke regntøy, og det er ingen overdrivelse å si at han er gjennomvåt. Det er heller ingen overdrivelse å si at han ikke setter pris på været. Men ikke bare fordi det regner. Bildet er nemlig tatt noen minutter efter at vi ble truffet at lynet på Fi-Pi-Li.
